Da jeg var liten opplevde jeg overgrep, i en skolegård der de voksne hadde ansvar for å passe på at vi var trygge. Dette sitter fortsatt sterkt i minne, og har ødelagt veldig mye for min mentale helse. Responsen jeg fikk av de voksne på skolen påvirket veldig hvordan jeg så på meg selv i etterkant.
Jeg sa aldri nei. Jeg var lamslått, og kunne ikke kommunisere.
Da jeg gikk til de voksne i håp om hjelp, var alltid responsen «han er gutt, gutter gjør sånt» eller «det skjedde for en stund siden, han har forandret seg».
Min mentale helse hadde ingenting med om han hadde forandret seg eller ei, det var måten jeg så meg selv på, måten jeg reiv meg selv sund på. Traumene ble bare verre for årene som gikk, det var en konstant frykt inni meg og jeg var redd for fysisk kontakt.
Følelsen av hendene hans har aldri helt gått bort, det har heller ikke marerittene. Det var ikke han som person som var det største problemet, men hvordan jeg skulle håndtere problemet selv.
Vaksne skal gjere det som er best for barn!
Det var konstante forsøk på å prøve å få hjelp. Jeg sluttet til slutt med å prøve, og bestemte det at det må være min feil dersom ingen vil hjelpe.
Jeg gikk inn i en spiral av selvhat, sluttet å spise, ta vare på meg selv og like meg selv.
Fordi det må være min feil hvis ingen vil tilby meg hjelp, ikke sant?
Dette var tanker jeg gikk rundt med på ungdomsskolen, jeg ble syk og fikk til slutt prøveperiode på BUP. Det ble derimot med det. Tre prøvetimer ved BUP senere fikk jeg beskjed om at de ikke hadde plass til meg, og at de ikke kunne tilby annen hjelp enn at jeg kunne ha en ukentlig time med helsesykepleieren på min ungdomsskole. Dette forslaget ble ikke fulgt opp og det var veldig lite oppfølging av meg og hvordan jeg hadde det.
Da jeg begynte på videregående ville jeg ikke spørre om hjelp.
Årene på grunnskolen var nok for meg til å tro det at ingen har lyst til å hjelpe meg. Heldigvis fikk jeg venner som hjalp meg med å innse det at det som hadde skjedd, ikke var min feil.
Det hjalp veldig å vite at det var noen som faktisk ville hjelpe meg. Jeg har sakte begynt å tilgi lille meg og skylder ikke lenger på henne, men jeg har fortsatt noen «triggere» som av og til gjør det vanskelig igjen.
Ta vare på laget rundt elevane!
Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men for å rette oppmerksomheten mot temaet. Det å oppleve noe så vondt som dette bør ingen oppleve, spesielt ikke i skolegården der du skal føle deg trygg.
Jeg skriver dette i håp om at ofre og voksne som jobber med barn ser dette. I håp om at de faktisk skal få hjelp. Jeg håper at dette innlegget gjør at skoler vil ha en god og tett oppfølging av tidligere ofre, samt å tilby hjelp.