Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil ha fart i EU-debatten. Ære være dem for det! En skulle kanskje tro at patente ja-folk som Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ville gå foran og vise vei, men begge virker lunkne. Tiden er ikke inne, sier statsministeren. Det er krig i Europa, og vi har andre og viktigere ting å bruke kreftene på.

Jeg trodde at Russlands angrep på Ukraina var et særdeles godt argument for å knytte oss tettest mulig opp til folk og nasjoner som står oss nærmest geografisk, politisk, økonomisk og kulturelt, men Jonas og Erna lar seg ikke bevege. I hvert fall ikke nå. Det viktigste nå er å vinne stortingsvalget neste år, og i et slikt perspektiv er det bedre å sitte på gangen i Brussel uten innflytelse enn å hisse på seg henholdsvis Sp og Frp.

I europapolitikken er Sp og Frp to alen av samme stykke. Begge dyrker sjølråderetten ut i parodien. Begge frir uhemmet til nasjonalismens lugubre sider. Utenfor EU kan vi føre vår egen nasjonale klimapolitikk, hevdet lederen for Senterungdommen for en tid tilbake. Du verden for noen visjoner! Den som tror at klimakrisen løses ved at alle gjør som de vil, kommer til å steke i eget fett.

Jeg vet ikke hva slags Europa nei-folk ønsker seg. Brexit ble applaudert. Muligens er det Europa før 1914 som er idealet. Det endte som kjent i skyttergravene.

Jeg har en viss forståelse for dem på ja-siden som sier at vi må ile langsomt. Vi må for all del unngå å gi Sp evig liv. Det siste slutter jeg meg til helhjertet. På den annen side må ikke ja-folk være redde for å tone flagg.

Budskapet om at EU er det mest vellykkede fredsprosjekt verden har sett, og at overnasjonalitet ikke er et skjellsord, men en forutsetning for å løse grenseoverskridende problemer, skal vi fremføre med frimodighet. Likeledes at Norge, EU og verden har endret seg siden folkeavstemningen i 1994. De liberale demokratier er under press, og de som tror at USA vil stå last og brast med Europa til evig tid, kan fort komme til å forregne seg.

Når EU-debatten skyter fart, vil vi få se en nasjonalkonservativ allianse på nei-siden som vi ikke har sett maken til: Sp, Frp, Industri- og næringspartiet, Norgesdemokratene og Konservativt (tidligere Partiet de Kristne). De siste vil sørge for at Dyret i Åpenbaringen ikke går i glemmeboka denne gangen heller.

Selv inntullet i flagg og bunader blir ikke dette noe vakkert syn. Ja-folk skal ikke la seg skremme. Vi må ha slik tiltro til folk at det ikke lenger er mulig å vinne fram med trusler om at de fæle katolikkene på kontinentet vil ta fra oss fisk, olje og strøm. Holder vi fokus på det politiske samarbeidet i EU, og ikke minst det sikkerhetspolitiske som blir stadig viktigere, har jeg troa på at vi skal lykkes.

Uansett må vi ikke være redde for å ta debatten.