Første del av parken ble planlagt etter modell av den tids toneangivende parker som tok utgangspunkt i den opprinnelige topografien. Den delen av Byparken som vender mot Parkgata- Leikeparken (bildet), ble opparbeidet i 1921–23 under ledelse av nytilsatt bygartner Eilert M. Bele.

I skjøtet som ble utskrevet på parkarealet fra Wollert Erichsen til Ålesund kommune i 1885, heter det at «eiendommen verken helt eller delvis må selges, pantsettes, bortbygsles eller bortleies i annet øyemed.»

Eilerts sønn, Njål, tok over som bygartner, og var som faren engasjert i dette felleseiet av et frirom som en bypark representerer. I nyere tid har den vært gjennom flere løft. Mirza Bergic tegnet og utformet det nye damanlegget i 2013, med særlig tanke på å forene det landlige med det urbane. Linda F. Sperre ledet innkjøp og organisering av et 40-talls benker, bord og bevegelige stoler i 2021. I alle år har dyktige fagarbeidere sørget for stell og pleie av vår felles grønne lunge i sentrum, med Per H. Heltne i spissen de siste 15 årene.

Vi ser at ord som går igjen når vi beskriver en bypark er felleseie, frirom, friareal, stille møterom for å trekke pusten og kunne nyte en fristund. Ikke minst; et frirom for alle, for allmuen, som opprinnelig betyr folket i sin helhet. Ålesunds bypark er ikke stor, du kan ikke foreta lange vandringer, den holder akkurat et minimum av hva en bypark må ha av rom. Det sier seg selv at forslag om å skille ut en del av parken etter ønske fra grupper med særinteresser, hvor gode de enn måtte være, ikke hører noe sted hjemme innenfor vårt felles fristed. Ingen kan gjøre avgrensninger på området som er å anse som befolkningens felleseie, det bryter klart med det en bypark er ment å være. Forslaget fra Andrea Hunger og andre om eget friområde for hunder i Byparken bør derfor snarest finne veien dit det hører hjemme; i en skuff!