Jeg besøkte nylig Meghan Beaton, leder for den nasjonale filmkommisjonen i Bergen. Hun har vært tydelig både ovenfor meg og i media på at hun stadig må skuffe produsenter som vil bruke store millionsummer i Norge.
Siden valget har Ap og Sp kuttet filminsentivordningen fra 100 til rundt 40 millioner. Vi opprettet ikke insentivordningen for å gi filmsektoren fordeler fremfor andre sektorer, men fordi det bidrar positivt til norsk nærings, kultur og reiseliv. Det var også bakgrunnen for at Bergen Frp i sin tid var en av initiativtakerne til en slik ordning også i Norge.
De store filmselskapene er nådeløse i den forstand at de ønsker å lage film i de landene som har gode og forutsigbare insentivordninger. Norges ordning er per nå ikke konkurransedyktig. Også våre egne filmskapere oppfatter ordningen som både vilkårlig og dårlig, spesielt etter regjeringens kutt. Vi kan ende opp med det paradokset at filmskapere drar til New Zealand eller Irland for å filme «norsk» natur.
Vi går glipp av lettente pengar
Filmskaperne vet ofte ikke om de får refusjon før de skal lage filmen sin, noe som gjør det vanskeligere å lage film i Norge enn i mange andre land. Derfor mener jeg og Frp at ordningen er overmoden for å regelfestes og ikke minst må søknadsfristen fjernes.
Kultur og film skaper positive ringvirkninger også på andre områder. For eksempel gir insentivordningen for produksjon av film i Norge muligheter for norske underleverandører, lokalt næringsliv og turisme – for den lokale bakeren, innleide lydteknikere og cateringbedrifter. Ringvirkningene er av stor betydning for mange, ikke minst utenfor Oslogryta. Altså er dette også god distriktspolitikk.
«Succession» vart suksess for Sunnmøre
Derfor foreslår FrP igjen å gjøre filminsentivordningen om til en regelstyrt ordning. Da kan alle som vil lage gode filmer eller serier være trygge på hva de har å forholde seg til – uavhengig av innfallene til statsminister Støre (Ap) eller finansminister Vedum (Sp).
Ekspertene på ordningen sier at for hver krone som bevilges gir fire kroner inn til Norsk næringsliv og lokalsamfunn. Hvilke andre statlige ordninger kan vise til lignende?
Næringen trenger fortjener forutsigbarhet, og Norge har per nå dessverre ikke mye å skryte av.