For meg som historieinteressert fremstår Keiser Wilhelm II som en litt stakkarslig og ynkelig person, som lot seg dominere av sterke nasjonalistiske og militaristiske personligheter og krefter. I realiteten hadde han lite han skulle ha sagt, det var eliten rundt ham som styrte landet og utenrikspolitikken i hans navn.
Leif Hovde: «Rydding i navnejungelen»
Dog, at vi har en hovedgate i vår kjære by oppkalt etter han, bør revurderes, som nyhetsredaktør Sindre Halkjelsvik påpeker.
Som Norges desidert mest internasjonale by, hvor handel og kulturer møtes, kan vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi har en kompleks historie, derfor har vi et glimrende bymuseum til å formidle den.
At Tyskland som vår venn kom oss til unnsetning i nødens stund, skal vil være takknemlige for. Dessverre gjorde samme landet og folket oss og andre stor urett en generasjon senere.
Sindre Halkjelsvik: «Keisaren bak folkemordet»
Som den utadvendte og åpensinnede byen vi er, bør vi jevnlig reflektere over vår identitet og hva vi ønsker å kommunisere.
Vi kan la bautaen i parken stå med en nyansert informasjonstavle og en henvising til Aalesund Museum, hvor dette kapittelet er godt formidlet.
Samtidig kan vi omdøpe gaten til Haakon VIIs gate, i og med at den binder sammen flere plasser i byen oppkalt etter motstandsmenn og han var vår konge og øverstkommanderende under Den andre verdenskrig.
Kanskje vi til og med kunne samle inn til en statue av denne giganten i norsk historie? Heller Haakon VII, enn en person som gikk ut av historien som en av de mest tragiske fra forrige århundre