Det er en «skandale» å sende bussene i trange gater, sier Yndestad – og refererer til mitt utsagn i sist formannskap om forslaget fra TvP, H og FrP i en annen, men lignende sak.

Kollektivknutepunktet i sentrum handler om mye mer enn busstraseen. Selve kjernen i saken er hvor det nye kollektivknutepunktet skal ligge når dagens rutebilstasjon forsvinner. For nå kommer det noe helt nytt på sørsida av Ålesund sentrum. Boliger, kontorbygg, en videregående skole, kulturskole, utesteder, sjøtrapper, en ny bru og gode uterom for fastboende og besøkende. Sørsideplanen fra 2015 er en gavepakke for sentrumsutviklingen.

Det nye kollektivknutepunktet er mye mer enn «to holdeplasser» like vest for Harald Torviks plass. På disse holdeplassene – en på hver side av Keiser Wilhelmsgate – vil 1500 – 2000 mennesker gå på bussen daglig. Derfor bør ikke knutepunktet ligge lenger vest i Keiser Wilhelmsgate der Yndestad helst vil ha det. Fordi trafikkmengden fremfor rådhuset er langt større enn trafikken ved Harald Torviks plass. Årsdøgnstrafikken (ÅDT) vest i Keiser Wilhelmsgate er 12 000 biler i dag, mens den forventa ÅDT gjennom kollektivknutepunktet er langt under 2000. Det er stor fordel for passasjerene som skal bevege seg trygt inn og ut av bussene.

Det er helt rett som Yndestad påpeker at den nye busstraseen medfører at knapt 60 parkeringsplasser blir tatt bort – samt at et betydelig antall busser passerer Kiperviktorget på vei østover i Keiser Wilhelmsgate hver time fra morgen til kveld. Likevel mener jeg vi gjør klokt i å holde fast på Sørsideplanen slik den ble vedtatt i 2015, også når det gjelder kollektivknutepunktet. Både konsekvenser i forhold til parkering, handel, trafikksikkerhet og trafikkflyt ble vurdert grundig i forkant av vedtaket. Senere er konklusjonene bekreftet gjennom anerkjente simuleringer noe både Statens vegvesen, ViaNova, Structur Oslo AS, Rambøll og FRAM stiller seg bak. Erfaringer fra andre byer gir meg trygghet for at dette kommer til å fungere godt – for reisende og for næringsliv.

Jeg er enig i at vi politikere skal ha siste ord når fremtiden skal stakes ut. Og det gjorde vi når vedtak ble fattet i 2015 og 2019. Skal vi virkelig snu om på hele greia nå fordi ikke alle har fått det som de ville? Eller fordi gamle diskusjoner kommer til overflaten på nytt? Jeg mener vi må ta innover oss at denne saken ble landet i 2019 – og at det nå handler om å følge opp tidligere vedtak. Omkamper fører oss ikke fremover. De fører oss tilbake til utgangspunktet.