I mitt arbeid, gjennom mange år, i møtet med sykemeldte arbeidstakere, Nav og ikke minst tillitsvalgte, så blir jeg ofte møtt med påstander rundt «det brutaliserte arbeidslivet». Dette har også vært et mantra hos LO i årevis. Senest; «LO frykter et varig utenforskap for mange unge dersom det ikke gjøres noe drastisk i arbeidslivet», sa sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO til FriFagbevegelse.

Men, hvor brutalt er det norske arbeidslivet – egentlig? Sammenlignet med for noen tiår siden, så har vi i dag fått kortere arbeidstid, mer ferie og fritid, og langt mer fleksible ordninger i overgangen mellom arbeid og fritid. Senest med muligheter for hjemmekontor. Arbeidslivet i Norge er gjennomgående godt lovregulert, med både ferielov og ikke minst en arbeidsmiljølov, som trolig er av de bedre i Europa, som sammen med ulikt avtaleverk sikrer norske arbeidstakere et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø, god ivaretakelse og med vidtrekkende rettigheter. Dette gir oss trygghet i arbeidslivet. Og slik skal det heldigvis også være!

Ansatte og tillitsvalgte er sikret medbestemmelse, autonomi og innflytelse over eget arbeid. Arbeidsgiver er pålagt en rekke plikter knyttet til ivaretakelse av arbeidsmiljøet og de kravene som følger dette for så vel fysisk, psykisk som organisatorisk arbeidsmiljø. Man har ansettelsestrygghet og et godt oppsigelsesvern. Store rettigheter hva angår permisjoner. Arbeidstakere har varslingsrett for kritikkverdige forhold hos arbeidsgiver. Man har godt regulert arbeidstid og rett til fri.

Og blir man likevel syk, så har arbeidsgiver en plikt, som går ganske langt, for å tilrettelegge arbeidet, og ellers bidra til tilbakeføring til arbeidet. Og hvis forhold likevel «ikke er på stell», så har verneombud og tillitsmannsapparatet en definert rolle og posisjon, med tilhørende verktøy, for å kunne gripe inn. I tillegg har vi et Arbeidstilsyn som fører tilsyn og kontroll med det hele, og ilegger pålegg og mulkt når det ikke fungerer.

Og det skjer jo! Man hører om bransjer og selskaper, hvor forhold ikke er tilfredsstillende, og de får offentlighetens lys på seg. Og for enkelte yrker, så er arbeidet også hardt og krevende med tilhørende helserisiko. Det er et faktum. Men, gjennomgående så er «det på stell» i det norske arbeidsliv, og vi har det rimelig godt.

Av 600 000 nordmenn som i dag utenfor arbeidslivet, er anslagsvis 120 000 unge i alderen 20-29 år. Disse har jo knapt erfaring med arbeidslivet, så det «brutale arbeidslivet» kan umulig alene være årsaken til at disse står utenfor arbeidslivet?

Hva er det som er så brutalt? Min påstand er, at «det brutaliserte arbeidslivet» er en myte, og at det finnes andre mer strukturelle forklaringer på hvorfor så mange i dag står utenfor. Man må ikke være en klarsynt Lilli Bendriss for å se at situasjonen i dag ikke er bærekraftig, og at Norge ikke har råd til å la være å gjøre noe med dette problemet. Men, problemet er ikke arbeidslivet.