Etter gymnas gikk jeg to år på Lærerskolen i Volda. Da var jeg klar for kateteret – trodde jeg. Men nå skjønner jeg at mine 41 år som lærer (og de 11 pensjonistårene som frivillig vikar når det har vært behov for det), har nærmest vært ødeleggende for de stakkars barna. Jeg var rett og slett ukvalifisert da jeg startet på Nørvøy skole med en 4. klasse. Jeg burde ha skjønt at to års lærerutdanning ikke var nok til å lære 4.-klassinger gangetabellen. Det var nesten et overgrep mot barna å stille opp i alle disse årene klokka 08.30 hver skoledag, hilse et blidt god morgen og gå løs på dagens utfordringer uten tilstrekkelig kompetanse.

Heldigvis var det ikke Erna Solberg og hennes statsråder som satt ved Kongens bord da jeg startet mitt lange lærerliv i 1964. Det var ingen som sa til meg: «Skaff deg mer utdanning, eller finn på noe annet å gjøre. Du har ikke lest tykke nok bøker i barnepsykologi og pedagogikk. Du må skjønne at for å hjelpe barna med brøkregning har du ikke nok kompetanse før du har satt deg inn i Einsteins relativitetsteori!»

Jeg ble møtt av daværende skoleinspektør Martin Korsbrekke da jeg oppsøkte skolekontoret i Ålesund og der fikk vite at jeg var formelt ansatt. Han hadde for øvrig vært min lærer i 3. klasse. Jeg spurte om han hadde noen gode råd til en 21-åring som skulle starte som lærer. Han sa ingen ting om at jeg manglet nødvendig kompetanse! Men han sa, med et lunt blikk til sin tidligere elev: «Du har ålesundsplanen!» – det var det læreplanen het i 1964 – «Gjør ditt beste og lykke til!» Verken skoleinspektøren eller skolestyrer Alsadsæter på Nørvøy skole murret noe om manglende kompetanse. Ikke foreldrene heller. Ikke engang mediene omtalte det store sviket: At barna ble utsatt for udugelige og inkompetente lærere, som dermed frarøvet dem framgang og lykke i livet.

Jeg vet at jeg burde si «Unnskyld!» til hundrevis av barn, ungdom og voksne som måtte leve sitt skoleliv med en lærer med manglende faglig innsikt og kunnskap. Men jeg får det ikke til å stemme! I alle årene har jeg stortrivdes i klasserommet, i gymsalen, på sløydsalen, ved pianoet i musikktimene. Jeg har skuffer fulle av hyggelige hilsener fra elever som nå må være fra tenårene og opp mot pensjonsalder. Aldri et ord om manglende kompetanse! Men mange varme og livsbejaende ord om å ha blitt sett og hørt, om lek og trivsel, om framgang og stolthet over mestring i det som før var vanskelig.

Så jeg har kommet til at jeg har svært lite å beklage, men mye å være glad og takknemlig for. Kanskje bør vi heller få en «bakvendtland-reform», der skoleteoretikere og kunnskapsministere og statsministere må sette seg ved skolepulten i klasserom med «inkompetente og ubrukelige» lærere, – eller helst finne seg noe annet å gjøre enn å tvinge erfarne lærere til å lytte til professorale teorier om hvordan skoleliv skal leves og kunnskapstilegnelse skal foregå?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!