– Friheten har betydd alt, det at jeg kom tilbake og fikk lov til å bo i et fritt land, bo i Norge, det er jeg glad for i dag.

Turid Ormseth nøler ikke da hun får spørsmål om hva frihet betyr for henne. Dagen i dag, 8. mai, for 70 år siden, endret hennes liv. Frigjøringen gjorde at norske myndigheter måtte forholde seg til hva som skulle gjøres med alle barna med norsk mor og tysk far som ble født under krigen. I 1947 ble det bestemt at de av barna som var født utenfor ekteskap, og som var blitt sendt til Tyskland i okkupasjonstiden, skulle hentes hjem til Norge. Blant flere tusen andre gjaldt dette Turid.

Seks år gammel, i 1948, ble hun hentet fra det som var hennes hjem i München i Tyskland. Hun var ute og lekte med storebroren da en stor mørk bil stanset på gårdsplassen. To menn og en kvinne kom ut av bilen og sa at de skulle hente Turid. Det var det siste hennes tyske familie så til henne på 37 år.

Turid ble adoptert til denne familien etter at hun ble født på Hønefoss i 1942. Den biologiske moren var norsk, faren en tysk soldat. Det var først i voksen alder Turid begynte å finne ut av bakgrunnen sin. I 1985, da hun var 43 år gammel, traff hun sin tyske adoptivfamilie igjen.

QUIZ: Hvor mye vet du om 2. verdenskrig

– Det hadde vært tøft for dem at jeg ble revet bort på den måten. Jeg hadde også to adoptivsøsken, en søster og en bror. Spesielt broren min var svært knyttet til meg. Da jeg kom tilbake i voksen alder holdt han avstand. Han var nok redd for å miste meg igjen, forteller Turid.

Til Ålesund

Etter at hun ble tatt bort fra sin tyske adoptivfamilie, havnet Turid på barnehjem. Først i Tyskland, så i Norge, før hun ble adoptert til Hjørdis og Olav Ormseth, som bodde på Gåseid i Ålesund.

– Hos dem fikk jeg den beste oppvekst noen kan drømme om. Det er Hjørdis og Olav jeg tenker på som mine foreldre. Far var bakermester og en respektert mann. Jeg ble aldri mobbet eller kalt «tyskerunge». Jeg var et etterlengtet barn, så hele slekta tok imot meg med åpne armer. Kun én gang har Turid opplevd forskjellsbehandling fra nærmiljøet.

– Presten i Borgund kirke ville ikke konfirmere meg. Jeg måtte konfirmere meg i Ålesund kirke i stedet. Det ble ikke det samme, alle vennene mine var jo i Borgund, påpeker Turid.

Familielikhet

Da hun begynte å undersøke i bakgrunnen sin fant Turid ut hvem de biologiske foreldrene hennes var. Faren har hun aldri møtt, men hun snakket én gang med ham på telefon. Da fant hun blant annet ut at han fikk tre døtre i Tyskland. Den ene fikk navnet Turid.

– Sett han har jeg kun gjort på et bilde. Han er helt lik den ene sønnen min, sier Turid.Den biologiske moren sin har hun truffet én gang.– Vi sto på trappa utenfor huset hennes og snakket. Hun var en kald og avvisende dame, jeg hadde i det minste ventet litt høflighet. Men hun ba meg ikke engang inn i huset. Jeg har aldri hatt kontakt med henne igjen.

Positiv

Etter dette møtet, fikk Turid en reaksjon.

– Jeg greide ikke å se meg selv i speilet, det var merkelig.

Heldigvis gikk det over. Turid har evnen til å skyve negative opplevelser fra seg, og fokusere på de positive. Kanskje er det derfor hun ikke husker noe fra sine seks første leveår. I ettertid har hun funnet ut at alt umulig kan ha vært lett.

– Jeg var i München da byen ble bombet, og var sikkert redd. Motti, adoptivmoren min, fortalte at vi stadig flyktet ned i bomberom.

På sett og vis husker kroppen mer enn hjernen, har Turid erfart. Uten å kunne forklare hvorfor har hun alltid vært redd for lange korridorer og store forsamlinger. Enkelte lukter andre ikke reagerer på, kan gjøre henne kvalm. Dette tenker likevel ikke Turid på som problemer. Det eneste hun føler en viss bitterhet over, er at hun fikk polio da hun havnet på barnehjem i Tyskland etter at hun ble tatt bort fra sine tyske adoptivforeldre.

– Polioen har kommet tilbake nå, og gir meg problemer den dag i dag. Jeg har aldri kunnet løpe, men har alltid hatt en følelse av å ha gjort det. Motti og fatti i München kunne fortelle at jeg løp overalt da jeg bodde hos dem.

Slapp å lyve

Turid har vært aktiv i Norges Krigsbarnforbund siden det ble stiftet i 1986. Der har hun vært en ensom fugl lokalt.

– Nesten ingen krigsbarn fra Ålesund vil snakke om opphavet sitt. Selv nå legger de lokk på fortiden, det er knyttet til skam, i mange tilfeller nedarvet fra mor. De fleste har hatt det vanskelig. Jeg hadde det nok bedre enn de som ble født og vokste opp her fra begynnelsen, med norsk mor og tysk far. I mitt tilfelle rådet åpenhet og jeg slapp å lyve om hvem jeg var.Neste år vil Krigsbarnforbundet bli avviklet.

– Det ble bestemt allerede ved oppstarten. Vi vil avslutte mens vi fortsatt er oppegående. Foreningen har gjort sin misjon og hjulpet mange med å finne ut av hvem de er.