Er det noe jeg har vært sykt opptatt av så er det psykisk helse. Er psykisk helse et samfunnsproblem? Er det vi som samfunn som lager gapet i samfunnet større? Dette er spørsmål jeg stiller meg ofte.

Jeg hadde altfor mange «baller» i luften

Jeg selv er pårørende når det gjelder psykisk helse. Jeg har siden jeg har vært liten tatt på meg en pådriver-rolle for å skåne og hjelpe der jeg kan hjelpe i min egen familie. Jeg har tilrettelagt for folk jeg er glad i hele mitt liv.

Nå når jeg har blitt eldre og har mer forståelse her i livet så måtte jeg tilrettelegge for meg selv også så jeg ikke blir utbrent og et «samfunnsproblem».

Det gjelder å sette på sine egne bremser av og til her i livet. Husk vi er bare mennesker og det er lov og stoppe opp og ta en pause av og til.

Grunnen til jeg spør meg selv om er psykisk helse et samfunnsproblem er at presset i samfunnet blir bare større og større. Vi presser oss selv altfor hardt til tider, men husk det er lov og stoppe opp og puste. Vi er bare mennesker, ikke roboter.

Jeg selv er bare 25 år og har et langt liv foran meg, men jeg selv har gjort tiltak for å ta vare på meg selv. Jeg stoppet opp og reflekterte over mitt eget liv siden jeg begynte å bli nedstemt og sliten. Jeg stilte meg selv spørsmål som:

– Hvorfor føler jeg meg sliten og nedstemt?

– Har jeg tatt på meg for mye ansvar?

– Har jeg presset meg selv for hardt?

Min bagasje og livserfaring er enorm. Jeg stopper heller ikke opp for jeg har mer å gi og yte i dette samfunnet. Jeg vet selv jeg er flink i jobben min og jeg er unik som et menneske, men jeg hadde altfor mange «baller» i luften. Så derfor stoppet jeg opp og reflekterte over mitt liv å gjorde endringer og tiltak for at jeg kan få det bedre med min mentale helse.

Å være sliten og nedfor er ikke et tegn på svakhet. Mest sannsynlig har du vært sterk for lenge.

Jeg vil tørre å påstå at jeg er en samfunnskritiker.