Men i 1960-årene ble den første «kvinnelige prest» i Norden ordinert, Ingrid Bjerkås. Hun skrev en bok, som hun kalte «MITT KALL». Men her er ikke «kall» kirkens kall, men hennes egne følelser. (Selvbestaltede «kall» er forresten ikke noe nytt i menneskehetens historie).

Men Ingrid Bjerkås kunne surfe på tidens bølge av statskirkenøytralitet, demokrati, historieforakt, kvinnebevegelse, liberal teologi, antibiblisisme. Opprør «mot en gammel bibel» var politisk korrekt i tiden. Også visse «fromme» troende var ivrige etter å «tolke» bibelen.

Og i løpet av ca 60 år har mange kvinner i den protestantiske verden «tolket» seg bort fra Apostlenes lære og skaffet seg «jobb» i kirken i kraft av sitt «kall», heiet fram av kvinnebevegelse, demokrati, diskriminerings-frykt – og ikke minst menneskefryktens politiske korrekthet hos andre som vil sikre seg plass i kirken.

Protestanter har tradisjonelt bedyret sin bibeltroskap, men har altså i dette lære-stykket forlatt Bibelen som høyeste autoritet. Romerkirken og de ortodokse derimot har fortsatt forbeholdt det apostoliske læreembete til menn.

Tittelen prest (presbyteros) er hentet rett fra Bibelen. Ordet er gresk og betyr opprinnelig «eldste». Det brukes som hederstittel på en menighetsleder. Tittelen biskop (episkopos) er likeledes gresk og betyr tilsynsmann, en annen betegnelse på menighetsleder. Opprinnelig ble de to titlene brukt om hverandre uten rangsforskjell. Men i løpet av kirkehistorien ble biskopen overordnet presten.

Biskop Midttømme har nå sparket vikarpresten i Ørskog, fordi han står på Apostlenes grunn, Bibelens grunn. Men husk, fru Midttømme: Fortsatt er det mange troende som i kirkerommet gjerne vil se og høre en slik prest. Å tvinge ham til å stå ved siden av en kvinneprest i kirkerommet er urimelig.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!