Kunstig intelligens (AI) er utviklet over en periode på 70 år. Først nå begynner vi å se konturene av en framtid, som minner om fortidens science fiction. I 1940-årene oppdaget en at hjernen var som et hologram. Informasjon var ikke laget ett sted, men fordelt som et nettverk av neuroner. Små celler med evne til å registrere statistiske sammenhenger.

På 1950-tall møttes en gruppe forskere, for å diskutere om kunne lage en maskin som etterlignet en hjerne. En maskin basert på neurale nettverk. Matematiske modeller av hjernes neuroner. Gruppen konkluderte at tiden ennå ikke var moden for en så stor oppgave.

Resultatet ble at forskning på kunstig intelligens (AI) delte seg i flere retninger. En retning forsøkte å lage intelligente maskiner ved å beskrive verden som symboler og regler. En annen retning forsøkte å lage selvlærende maskiner. I 1960-årene skapte transistoren digitale datamaskiner og en ny teknologisk revolusjon. Intelligente maskiner, ble lenge tema for spesielt interesserte.

Ved Høgskolen i Ålesund begynte vi å bruke neurale nettverk i studentenes prosjektoppgaver allerede i 1990-årene.

Visjonen om å skape en hjerne

I 1970-årene kom bedre digitale datamaskiner. Bedre datamaskiner, skapte bedre algoritmer for neurale nettverk. Fra 1980-årene begynte en å bruke neurale nettverk i enkle oppgaver. Ved Høgskolen i Ålesund begynte vi å bruke neurale nettverk i studentenes prosjektoppgaver allerede i 1990-årene. Kunstig intelligens ble innført som et eget fag fra år 2000. Temaet var kontroversielt. Fagets etikk var å beregne eksakte svar. Svar enn kunne sette to streker under. Her ble det innført noe nytt. Selvjusterende metoder som overvåket egen yteevne. Fagets etikk var å konstruere maskiner etter spesifikasjoner. Nå begynte vi å undervise hvordan maskiner kan ta ansvar for egen læring. Vi fikk bedre maskiner når maskinen overvåket egen yteevne.

In Google we trust

Fra ca. 2010 fikk neuronene større oppgaver. De fikk data fra millioner av dokumenter, bilder og mobiltelefoner. Apper i mobiltelefonene fikk umerkelig tilgang til våre bilder, kontakter, hvor vi er, hva vi liker osv. Slik kunne neuronene lage profiler av millioner av mennesker.

Neuronene ble trenet til å lære seg ord, setninger og dokumenter. De ble trenet til å gjenkjenne ansikter og gjenstander i bilder. De kunne gjenkjenne stemmer, setninger og tilstanden til de som snakker. De ble trenet til å klassifisere signaturen til oss alle. De ble trenet til å skrive og snakke som mennesker, gjenkjenne våre ansikter og klassifisere våre personlige egenskaper. Neuroner hadde lært, fra millioner dokumenter, bilder og mennesker.

Den globale hjelper

Dette er nå tilgjengelig, som en personlige hjelper. En personlig hjelper under navnet ChatGPT. Millioner av mennesker har plutselig fått en hjelper, som kan gjøre ting, ingen hadde tenkt seg var mulig. En personlig hjelper som hjelper deg, med det du har tenkt å skrive. En hjelper som løser oppgaver for studenter, skriver dikt og poesi etter ønsket stil, som programmerer datamaskiner, lager musikk og kunst etter smak, driver opplæring og økonomisk rådgivning osv. Snart har vi alle en slik personlig hjelper. En som hjelper deg, mot at du leverer informasjon tilbake til den globale hjelper.

Selvdrevet globalt økosystem

Visjonen var å skape en maskin, basert på modeller av en hjerne. Men dette er ikke en hjerne. Dette er noe annet. Hver person har en hjerne, med begrenset informasjon, som lærer over tid. Dette er millioner av neurale nettverk forbundet med hverandre, som kommuniserer og lærer i sann tid. Når ett Neuron har lært noe nytt, blir dette øyeblikkelig kjent av alle andre. Selvjusterende algoritmer, har vokst til et globalt selvdrevet økosystem.

Tapt sannhet

Denne personlige hjelper er et fantastisk verktøy for verdiskaping og forenkling av arbeide. Samtidig kommer en snikende skepsis. Denne skepsis er kommet fra forskere som arbeider med kunstig intelligens. Neurale nettverk velger informasjon ut fra statistiske sammenhenger. Det betyr at vi ikke lenger kan vite hva som er sant. Når vi ikke kan vite hva som er sant, er det åpent for propaganda og manipulasjoner, i en skala ingen hadde tenkt seg. Temaet blir ikke enklere når AI er blitt en strategi-teknologi i stormaktenes geopolitiske rivalisering.

Det neurale nettverk har ingen etikk eller empati. Et selvregulerende økosystem optimaliserer egne. Dette var også temaet i filmen 2001. Det betyr at vi aldri kan vite om det er nettverket eller andre som i framtiden iverksetter propaganda og manipulasjoner i stor skala. Den globale hjelper forventes å starte en omstilling av alle arbeidsplasser som arbeider med informasjon, i en skala ingen ser rekkevidden av. AI-leverandører begynner nå å ta innover seg, at kunstig intelligens er en mulig ny global trussel. AI ute av Pandoras boks. Tiden synes å være moden for en mer åpen diskusjon om rekkevidden og rammevilkårene for ny teknologi.