Vi liker å tro at vi har et ryddig arbeidsliv i Norge, og på mange måter har vi det: et veletablert næringsliv, godt lovverk, et åpent samfunn preget av høy tillit og et fungerende trepartssamarbeid. De fleste arbeidstakere i Norge har gode lønns- og arbeidsvilkår, og de fleste bedrifter etterlever lover og regler. Vi får den lønnen vi skal ha og vårt arbeid bidrar tilbake til fellesskapet gjennom skatter og avgifter. Et slikt arbeidsliv er helt essensielt for å kunne opprettholde den norske arbeids- og velferdsmodellen. Likevel møter vi som arbeider mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping en del av arbeidslivet som slett ikke preges av denne ryddigheten, og der helt andre spilleregler gjelder. Både «Verftsprosjektet» i Møre og Romsdal og «Limesaken» er eksempler på dette.

Dette er en kompleks og profittmotivert kriminalitet, som favner mange etater og mange etaters regelverk. For å lykkes trenger vi tverretatlig a-krimsamarbeid og a-krimsentre. Samarbeidet bidrar til å forebygge, kartlegge, avdekke og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Vi arbeider mot virksomheter, arbeidstakere og oppdragsgivere. Vi er til stede i alle bransjer, primært gjennom tilsyns- og veiledningsarbeid.

Med de forutsetningene som er gitt til å drive virksomhet i Norge skulle det kanskje være unødvendig å føre tilsyn og kontroll. Realiteten er en helt annen. Vi som arbeider med arbeidslivskriminalitet møter et arbeidsliv med gråsoner og betydelig mørkere sider, der arbeidstakere utnyttes og regelverk omgås eller ikke etterleves.

Mennesker blir utnyttet i arbeidslivet i Norge, og omfanget er stort. Vi møter ofte arbeidstakere som ikke kjenner sine rettigheter eller plikter. De kommer gjerne fra land utenfor Skandinavia. Mange snakker kun sitt eget morsmål, og noen er analfabeter. De har en annen kulturell bakgrunn. De aller fleste mangler kunnskaper om den norske velferdsmodellen. Mange kommer fra fattige kår i hjemlandet. Fagorganisering kjenner de færreste til.

En arbeidstaker fra et asiatisk eller afrikansk land som har midlertidig opphold i et EØS-land. på oppdrag i Norge, er i en potensiell sårbar situasjon og helt prisgitt sin arbeidsgiver. Mange er fornøyde bare de har et arbeidsopphold, selv med lange arbeidsdager, dårlige boforhold og en lønn på eksempelvis 80 kr per time. En arbeidstaker som melder fra til myndighetene, risikerer å miste jobben eller opparbeider seg gjeld til virksomheten.

Verftsprosjektet

Vi offentliggjorde i mai en rapport som pekte på funn, risikoer og modus for a-krim i verftsindustrien i Møre og Romsdal. Vi kontrollerte 78 ulike underleverandører ved 8 verft i tidsrommet 2020–2021. Vi har hatt dialog med 481 arbeidstakere fra de 78 underleverandørene.

Verftsindustrien i Møre og Romsdal har en svært stor andel utenlandsk arbeidskraft. Omtrent halvparten av arbeidstakerne opplyste å få betalt langt under minstelønn. Vi traff virksomheter som ikke var registrert med norsk organisasjonsnummer, og som ikke hadde innrapportert sine oppdrag. Vi traff arbeidstakere som ikke var registrert i Norge og som ikke hadde gjennomført ID-kontroll. Vi pekte på at dette medfører stor risiko for at Norge går glipp av betydelige skatteinntekter. Vi beskrev lange leverandørkjeder og manglende kontroll over underleverandører. Vi trakk fram store sprik mellom arbeidsgiveres og arbeidstakeres perspektiver, spesielt knyttet til arbeidstid, pauser og lønn. Arbeidstaker oppgav å arbeide 54 timers uke, mens arbeidsgiverne sa de jobbet 37,5. Uten oversikt over reell arbeidstid påvirkes blant annet lønn og tillegg i lønnen. Det påvirker også individet på andre måter, gjennom økte belastninger og økt risiko for skader og ulykker. Alt i alt gir dette useriøse virksomheter fortrinn i konkurranse med andre, fordi tjenestene presses ned i pris.

Arbeidstakere utnyttes i det norske arbeidslivet. Det er en «la det skure å gå»-mentalitet blant enkelte. Seriøse bedrifter taper markedsandeler og kontrakter. De useriøse stikker av med de lukrative avtalene uten at dette gagner arbeidstakerne. Er det slik vi ønsker at deler av norsk arbeidsliv skal være?

Er det slik vi ville behandlet egne norske borgere? Ved å benytte virksomheter, der arbeidsgivere gir sine arbeidstakere dårlige lønns- og arbeidsvilkår, bidrar man til at bedrifter ikke konkurrerer på like vilkår. Dette vil påvirke den norske velferdsstaten i negativ retning, slik man har erfart i andre land.

Hvem har ansvaret for å skape gode arbeidsforhold?

Så hvem har ansvaret for å ta tak i dette? Er det bedriftseiere, kommunene, ansatte i virksomhetene, fagforbundene eller er det en forventning til at tilsynsmyndighetene har ansvaret for å ordne opp i dette? Og hva med forbrukere og oppdragsgivere? Kan vi alle ha et ansvar?

Ja, mener vi. Vi har et felles ansvar for forhold som til syvende og sist påvirker samfunnet vårt og velferdsstaten slik vi kjenner den. Det er ofte enkelt å slå seg til ro med at «dette angår ikke meg». Men forbrukere kan gjøre gode valg ved kjøp av varer og tjenester. Det angår bedriftseiere som etablerer et arbeidsmiljø og inngår avtaler med underleverandører. Det angår oppdragsgivere som inngår kontrakter. Vi erfarer kontrakter av et slikt omfang og karakter at underleverandører ikke vil kunne klare å oppfylle sine lovkrav. Arbeidstakere og fagforeninger står i en unik posisjon til å snakke med arbeidstakere og fange opp avvik. Vi som a-krimsamarbeid har blant annet et ansvar for å kontrollere, sanksjonere og veilede, og vi tar gjerne mot tips fra dere alle. Alle kan vi bidra for et bedre arbeidsliv.

Det tverretatlige arbeidet mot arbeidslivskriminalitet fortsetter å bedre forholdene i arbeidslivet, og vi vil bli å finne i alle bransjer også fremover. Ikke bli overrasket om vi kommer på tilsyn i din bedrift.