Et slags svar kom 29. september: Han vil ikke bruke penger på noe som «er forbeholdt de få, som ikke gir kulturopplevelser til mange». Hva er det han har i tankene? Det nystartede Demenskoret? Eller Strykekvartetten? Sistnevnte har jo samarbeidspartner Ålesundslista programfestet at de skal støtte!

Er det koret Soul Sisters med få medlemmer, som klarer å få med seg gjester til en konsert som fylte Parken kulturhus nylig? Aktiviteten er jo for de få deltakerne, men opplevelsen på konserten var for mange.

Vi har ikke finkultur i Ålesund. Men vi har veldig mye fin kultur.

Er det de mange andre små frivillige gruppene som driver med sang, musikk, revy og teater? Få aktører, men av og til en stor oppsetning for mange publikummere? En frivillig aktivitet som samarbeidspartner Høyre snakker så varmt om i sitt program? Og ikke bare de, andre partier er også svært positive i sine mål for kulturlivet.

Jeg er enig med Vatne: Her trengs en avklaring. Ikke bare fra ordføreren. Jeg utfordrer hans samarbeidspartier og alle partier i opposisjonen å fortelle oss hvordan de vil – eller ikke vil – satse på kulturlivet i den kommende perioden.

For øvrig er jeg enig i alt Vatne skriver i sin kronikk, med unntak av dette: Han beskriver Ålesund som et kulturelt ødeland på 1980- og 90-tallet. Vatne dro fra byen i 1998, Ingeborg Refsnes skriver i et senere innlegg at hun også forlot en by hun opplevde som kulturfattig. Det er jeg helt uenig i, og kommer gjerne tilbake til hvorfor om nødvendig. Jeg dro selv fra byen i 1965, da det virkelig var et kulturfattig miljø, f.eks. hadde Riksteatret kuttet ut Ålesund, Arbeideren ble utleid til næringsvirksomhet og dermed mistet bl.a. revymiljøet og Røde Kors teatret sin årelange arbeidsplass. Jeg fleipet da med at ordet kultur kunne strykes fra språket uten at ålesundere ville oppdage det. Jeg kom tilbake i 1972 og bestemte meg for å prøve å arbeide for å skape mer kultur. Jeg var ikke alene, vi var mange aktive i 70, 80 og 90-åra.

Da Vatne returnerte i 2003 opplevde han at kulturlivet var rikere. Det rike kulturlivet vokste faktisk fram fra arbeidet til frivillige kulturaktivister i siste del av 1900-tallet. Noen eksempler: Momentium med Jugendfest og mye annet er resultatet av en prosess som begynte med at ungdommer spilte gitar på Giske og ble The Margarets. Teaterfabrikken med alt som skjer der er skapt av Astrid Overaa som startet i amatørteater i 1978, Høstscena er fortsettelsen av Teaterfestivalen som Bjørg Riksfjord startet på 90-tallet, hun kom også fra amatørteatermiljøet i 1970- og 80-åra. André Ulveseter har nettopp hatt stor suksess med en forestilling, han begynte som amatør da han kom hit i 90-åra.

Toppidrett er avhengig av breddeidrett, profesjonelt kulturmangfold og de store opplevelsene er avhengig av en rik og fungerende frivillig grasrotkultur. Det frivillige kulturlivet vokste fra og med 70-åra, Kulturskolen ble etablert fra Musikkskolen og Astrids Jugendteateret og etter hvert produserte Ålesund flere dyktige profesjonelle utøvere og mer variert kultur inn i 2000-tallet enn i hele forrige århundre. Og kulturlivet i Ålesund vokste til det vi har nå.

Så kjære politikere i alle partier: Tar dere utfordringen? Vil dere fortelle oss hvordan dere vil bevare og styrke hele den rike kulturen som har vokst fram? Ut fra det jeg har lest i partiprogrammer er det flertall for dette, men vil/kan dere gjennomføre det? Veldig mange velgere er aktive i kulturarbeid og derfor svært interesserte i svarene, og jeg håper de vil delta i debatten.

Torgeir Dahl mener Ålesund må bli den ledende byen i fylket, også med hensyn til kultur. Ja, Ålesund har potensial til å bli en rik kulturby. Men da må vi bevare hele bredden, alt henger sammen.

Vi har ikke finkultur i Ålesund. Men vi har veldig mye fin kultur.