Som helsearbeider er jeg opptatt av helse. Jeg er opptatt av behandling og forebygging. Jeg er opptatt av å ta vare på egen helse, men jeg er også opptatt av at helsevesenet skal være i stand til å yte god helsehjelp når vi trenger det.

Noen av oss er bedre i stand til å ivareta egen helse enn andre. Det handler om sosial status, utdannelse, økonomi, evnen til å bygge relasjoner, blant annet.

Dette skal ikke være avgjørende for at vi få den hjelpen vi trenger den dagen vi trenger det.

Påvirker vår evne til å leve i gode relasjoner

Som, blant annet sexolog, er jeg også opptatt av at vi har et helsevesen som er i stand til å ivareta vår seksuelle helse. «Hva er det?», vil noen si. «Det kan vel ikke være det offentliges ansvar», vil andre si.

Seksuell helse defineres slik: «Seksuell helse er definert som fysisk, psykisk, emosjonelt og sosialt velvære relatert til seksualitet. Seksualitet omfatter blant annet vår kjønnsidentitet, seksuell orientering, erotikk, glede, intimitet og reproduksjon. God seksuell helse er en ressurs og beskyttelsesfaktor som fremmer livskvalitet og mestringsferdigheter gjennom hele livet.» (Helsedirektoratet)

Mange føler at de bør være så takknemlige for kreftbehandlingen, og at dette blir et luksusproblem

Vi vet at dårlig seksuell helse påvirker vår evne til å leve i gode relasjoner, men påvirker også vår psykiske og fysiske helse. Vi vet også at dårlig fysisk og psykisk helse påvirker den seksuelle helsa vår. For å kunne ha ei best mulig seksuell helse, forutsettes det at vi har en god psykisk og fysisk helse – og omvendt. Og vi vet en del om at det å leve i gode relasjoner, er god samfunnsøkonomi.

Og likevel blir den seksuelle delen av helsa vår knapt nok berørt i helsevesenet.

Sykdommer kan påvirke seksualiteten

Som kvinnehelsefysioterapeut jobber jeg mye med kvinner med underlivssmerter. Bare unntaksvis blir disse spurt om hvordan det påvirker deres seksualitet. Hvis du har brennende og sviende smerter i underlivet og knapt kan sitte, hvordan forholder du deg da til intime situasjoner med partner, hvis du har noen. Og er du singel: Vil du da bevege deg på «Tinder-markedet» for å finne en ny partner?

Fortsatt i 2023, møter jeg menn som har gjennomgått behandling for prostatakreft, og kun i en bisetning har fått høre at de med stor sannsynlighet får ereksjonssvikt. Og mange føler at de bør være så takknemlige for kreftbehandlingen, og at dette blir et luksusproblem.

Men det trenger ikke å handle om sykdom i kjønnsorganene for at det skal påvirke den seksuelle helsa vår. Det er mange andre sykdommer, der selve sykdommen eller behandlingen påvirker seksualiteten vår.

Hjerte-/karsykdommer kan gi tette årer, noe som kan gi ereksjonssvikt. Det samme gjør diabetes.

MS gir nedsatt følsomhet og fatigue. Dette er ikke noe som gir økt behov for intimitet.

Behandling av Parkinsons sykdom, kan gi hyperseksualitet. Blir pasient og eventuell partner forberedt på dette?

Det å få en alvorlig sykdom, gjør også noe med bildet vi har av oss selv. Også det seksuelle selvbildet. Dette gjør at mange føler seg mindre verdt. «No når jeg ikke er den jeg var, vil du fortsatt ha meg?», er et spørsmål mange stiller seg. Hvem skal de snakke med dette om?

Dårlig tilbud til pasienter med kjønnsinkongruens

Sunnmørsposten har de siste årene publisert en rekke debattinnlegg som mener at unge transpersoner blir overbehandlet og får kastet hormoner etter seg. Det er langt ifra den virkeligheten jeg ser når det gjelder ungdommer som opplever kjønnsinkongruens.

Selv om dette ikke er mitt spesialområde, er jeg kanskje den i distriktet som håndterer flest av disse ungdommene (og voksne).

Jeg får henvisninger fra fastleger, men også spesialisthelsetjenesten, som egentlig, har dette som ansvarsområde.

Personer som opplever kjønnsinkongruens, har rett på behandling i det offentlige helsevesenet (jeg jobber helprivat). De eneste som kan henvise videre, er spesialisthelsetjenesten. Når de ikke tar imot henvisninger, betyr det at denne pasientgruppen ikke har et tilbud i vårt distrikt.

I 2020 ble det vedtatt at behandling av kjønnsinkongruens skal desentraliseres. Vi tilhører Helse Midt, og de har, så vidt jeg har forstått et gruppesamtaletilbud ved St. Olavs. Dette opplever jeg lite relevant for folk i Møre og Romsdal. Mulig det er mer, men etter å ha googlet og sendt e-post til Helse- og omsorgsdepartementet, er det så langt jeg ser, det eneste tilbudet. Så det å hevde at personer som opplever kjønnsinkongruens, blir overbehandlet, er overdrevet. Imens opplever både ungdommer og deres foreldre at helsevesenet enten mangler kompetanse eller faktisk har berøringsangst.

Reetablere seksualiteten til overgrepsutsatte

Ifølge Helsedirektoratet sin strategiplan for seksuell helse, «Snakk om det», utgitt i 2016, skal helsepersonell som har en bachelor innen helse-/sosialfag, kunne snakke med pasienter om seksuell helse. Men for at de skal kunne gjøre dette, må de ha kunnskap, og da må det være pensum ved utdannelsesinstitusjonene.

I «Snakk om det» står også det en del om at å reetablere seksualiteten til personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom i mars i år med en rapport som viser at 1 av 5 kvinner og mange menn har vært utsatt for overgrep. Likevel snakkes det lite om sex og seksualitet i behandlingen av overgrepsutsatte.

Mange av mine klienter sier at når de snakker om seksualitet, ser de at terapeuten blir ukomfortabel. Og ingen ønsker å gjøre det vanskelig for terapeuten sin.

Psykiater Torgeir Huseby har uttalt at vi ikke har lov til å la våre egne fordommer og holdninger stå i vegen for at pasienten får den behandlingen hen har rett på.

Det er kanskje på tide at vi legger berøringsangsten til side og skaffer oss kompetanse, for at pasienten skal få hjelp til å ivareta sin seksuelle helse?