Da jeg flørtet med tanken om Sunnmøre, var utflytta venner særs kategoriske:

«Glem det, Ingeborg. Du kan ikke flytte til Ålesund. Det er en anti – intellektuell by».

Andre, som faktisk bodde her, sa det slik: «Ingeborg, vi er usikre om det kan bli riktig for deg. Vi er bare redd du vil føle at du tørker inn. Ålesund er ikke en kulturby, vet du».

Jeg visste hva de snakket om, jeg rømte fra byen og opplevelsen av at interiør og moteklær var det nærmeste jeg kom et sjelelig uttrykk. Selv om jeg på midten av 90-tallet oppdaget Jugendteateret og alt det befriende det hadde å by på av fellesskap og begeistring, så rømte jeg nærmest byen og avla blodsed med bestevenninna mi om aldri å komme tilbake.

Jeg rømte fra byen og opplevelsen av at interiør og moteklær var det nærmeste jeg kom et sjelelig uttrykk.

Jeg har alltid vært stolt av mine røtter! Ålesund framsto likevel som en vakker, forlatt kulisse. Folk var tilsynelatende så opptatt av å holde bunnlinja velstelt, at de glemte mye annet. Jeg følte at alt i kulturen rundt meg handlet om å få mye penger til å bli mer penger. Og i rappe ordskiftet vant den som best kunne rakke ned på kommunistene som ønsket gratis kulturskole. Det opplevdes så utgjort nitrist, sett fra et barns perspektiv.

Jovisst elsket jeg å krype i lyngen med en kopp buljong på Kråmyra, se pappa engasjert og høre ropene fra dem som hadde alt å miste om ballen gikk i feil nett! Jeg spilte i korps og fikk danse ballett! Der var likevel en holdning som sitter dypt i meg fra Ålesund på 80-tallet; en opplevelse av at det viktigste var å ha Millet-jakke og godt med penger.

Så vokste jeg til, og naturen trakk i meg med slik kraft at lyset over fjella ble tilstrekkelig magnetisk til å se forbi egen livserfaring og andres advarsler.

I starten av tredveåra hadde jeg klart det utrolige; å møte en ålesunder mens jeg var på jobb for avisa i den enestående kulturbyen Trondheim. Jeg fant prinsen og senere; huset, havørna, fjorden og mitt eget drømmerike.

Fra jeg kom til Solavågen høsten 2012, har jeg følt på oppturen i byen, og skrytt til mine utflytta venner : «Det går fint an å bo her! Vi er flere som kjenner behov for at livet må bestå av mer enn det vi kan kjøpe på Moa!» (Jeg er ofte på Moa, bare så det er sagt).

Da Parken kulturhus og kulturhusleder Hans Pareliussen åpnet døren til gratis litteraturfestival etter tverrfaglig samarbeid, sto det kø fra Foajeen og langt ut i Parkgata. Flere sto timer i håp om at noen i publikum ville gå og avgi et ledig sete ….

Ålesunderne tok mikrofonen og bød på egne dikt. Hallo! Hva skjer? Hvor kommer alle disse menneskene fra, tenkte jeg.

Hvorfor har jeg ikke vært trygg på at de selvfølgelig er her like mye som i andre byer?

Også folk i Ålesund vil møtes og tenke på annet enn beisen på hytta!

Vi vil begge deler!

Skal vi bry oss om hverandre, må vi møtes.

Å sitte sammen i et kulturhus, øker tilliten mellom folk. Så stort er det. Tygg litt på den!

Vi trenger møterom som er gratis. Vi trenger mer å sjekke ut enn oppdatert pris på modell Y. (Ja. Jeg sjekker den jeg også).

Vi trenger å møte noen som vil begeistre oss når vi går ut døra og inn til sentrum. Vi trenger en by hvor Røde Kors får sin slant for å holde døra åpen for gratis leksehjelp. Vi trenger at noen barn får penger til kinobesøk og badeland, uten at det skal kalles sløsing.

Vi trenger det kulturhuset som bestiller nye verk fra kunstnere slik at de kan vinne Spellemannpris, som Hedvig Mollestad Thomassen, eller rett og slett bare bergta publikum, slik Lena Nymark nylig gjorde. Det kommunale kulturhuset fungerer slik som fødestue og kanskje tidvis litt som doula, men jaggu må musikerne ta svangerskap og fødsel selv. Det krever massiv søknadsinnsats av kunstnerne å få budsjetter store nok til å realisere det kunstneriske som ligger latent i dem. Det er beinhard jobbing, som vi ålesundere liker å si det, og bare de beste og staeste klarer et slikt utøvende kunstnerliv.

De trenger kommunen i ryggen. Er kulturhuset der for dem, lager vi også byen mange vil bo i!

Jeg vet at Ålesund ropte på kvinner som meg, de lokket og sang om «et hav av muligheter» og de viste til forskning som sa at tilflytning først skjer når en by har et aktivt kulturliv.

Siste ukene har jeg hatt besøk av intet mindre enn tre kvinner som, uavhengig av hverandre, har satt seg i stua mi og vært på felgen deppa og bekymra for byen vår. De har fulgt med i den hysterisk umodne debatten om plankene i byen, og hjertene klynker unisont:

«Get me away from here, I’m dying!»

Jeg har trøstet og kommet med motinnspill; insistert på at Ålesund skal klare seg.

Jeg er for tiden ikke i jobb slik jeg var før.

Jeg bygger ikke aktivt kulturbyen Ålesund.

Så føler jeg likevel at jeg siste ukene har gjort stor innsats bare i å overtale rå, kloke, tøffe damer til å stoppe jobbsøkinga i Trondheim og Oslo.

Noen prøver gi oss det vi vet at gode byer må ha, nemlig møteplasser. Vi trenger rom hvor vi overraskes, og helst bør de være gratis.

Jeg har selv opplevd sykdom og et potensielt utenforskap. Kanskje ser jeg mer enn før hva åpne dører kan bety: For tilfriskning, håp og livskraft!

Nå står det om de folka som er mest gira på å bidra inn mot fellesskapet. De som vil bygge landet. Med plank eller gratis litteraturfestival. Å kalle arbeidet for sløsing og finkultur er farlig spill. Vi trenger at folk vil bo her. Ålesund har mye å tape.

Det beste som har skjedd i ekteskapet denne måneden, er billettene min mann overrasket meg med til Folk og Røvere i Foajeen.

Dit går jeg onsdag. Nyforelsket i mannen og etter konserten vet jeg at jeg vil være nyforelsket også i byen – takket være gullstrupen der ute fra Vigra.

Vi har ingen å miste.