Aldersomsorg har i alle år vært en politisk gjenganger gjennom styrkingslovnader, og med rette. Lange ventelister til sykehjemsplass og kompetansekrise har hvert år vært tematisert fra ulike faggrupper. Likevel ble nettopp denne sektoren særlig rammet. At en ikke lånte øre til en samlet stand av sykehjemsleger, som lenge har ropt et unisont varsku for nettopp å styrke tilbudet, er uforståelig. De som fikk legge sin argumentasjon i vektskålen var innleide konsulenter, som hevdet at Ålesund hadde flere sykehjemsplasser enn kommuner det er rimelig å sammenligne seg med. Hva tilsier at de en sammenlignet seg med hadde et «riktig» nivå? Debatten i Sunnmørsposten gikk høyt denne tida, bl.a. i forhold til teknologi versus menneskelig kontakt, etter at velferdsteknologi ble fremført som en del av «trappeløsninga» retta mot «tidlig opptrening» hjemme.

En fagbok som nylig kom ut, gir mange svar på hva som ligger bak den dreiinga vi ser.

Runar Bakken er gerontolog, sykepleier og dosent emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har vært med på å etablere Senter for omsorgsforskning-Sør. Han har skrevet boka «I løvens gap- om aldring og alderdom nå og i årene som kommer.»

Orienteringsskiftet i helsevesenet fant sted på 1980-tallet, skriver Bakken. Dette skiftet gikk fra å legge hovedvekten på sykdomsbehandling, pleie og omsorg, til forebygging, rehabilitering, helsefremming og mestring.

Men hvorfor skjedde det, undrer Bakken, og hvorfor skulle dette også gjelde gamle mennesker som er så skrøpelige at de er avhengig av helsepersonell for å kunne leve litt til?

I søken etter svar på disse spørsmålene oppdaget Bakken at orienteringsskiftet var forbundet med at det politiske flertallet fastslo at kostnadene i pleie- og omsorgssektoren måtte bringes under kontroll. I stedet for å styrke finansieringen for å kvele den begynnende kapasitets- og kompetansekrisen som sektoren ris av i dag, begynte dette flertallet å lete med lys og lykte etter hva som kunne bidra til å få kontroll og samtidig effektivisere den kommunale pleie- og omsorgssektoren. New Public Management ble effektiviseringssvaret, noe som senere også åpnet sektoren for kommersielle aktører.

«Amerikalinjen» tok samtidig plass i denne dreiingen; helsepolitiske pakker fra USA, knadd og eltet i nyliberal ideologi under den kledelige betegnelsen «Suksessfull aldring». Her sirkles det klasseløse individet inn som ansvarlig for egen alderdom, der hovedbudskapet er individuelt ansvar for å bli sunnere og friskere.

Utover 2000-tallet ble aktivitetsteoriene en sentral del av utdanningen av helsepersonell: Mestring, hverdagsrehabilitering og helsefremming erstattet tanken om at gamle skrøpelige trengte omsorg og pleie. Aktivitetsteoriene og suksessfull aldring passet som hånd i hanske med kampen for å holde den offentlige finansieringen av tjenestene lavest mulig. Politikere både på høyre og venstresiden ser ut til å være blindet for at «suksessfull aldring» er en språklig konstruksjon som forskjønner livet som gammel ut over hva det er dekning for, mener Runar Bakken. I Hurdalsplattformen heter det derfor: «Regjeringen vil jobbe for en hjemmetjeneste som arbeider forebyggende og holder folk friskere, hjelper eldre i aktivitet».

Historiefortelling er en viktig metode for Runar Bakken i formidlingen av sine erfaringer og synspunkt i denne boka. Gjennom sine tiår i dette feltet er det noen skjebner som har satt seg fast, og disse bruker han for å visualisere, konkretisere og løfte fram bilder på utviklingen. En av historiene får godt fram motsetningen mellom kravet til aktivisering for å unngå å komme på sykehjem, og de helsepolitiske styringsdokumentene som vektlegger grunnpremisset: Hva er viktig for deg? Når Peder, som han kalles, skulle svare på dette spørsmålet, svarte han: «Jeg har de siste 20 årene gjort hva som står i min makt for å greie meg selv. Jeg har ikke lenger ork til det. Det som er viktig for meg nå, er at jeg kan få pleie og omsorg på et sykehjem den siste tiden jeg har igjen å leve. Det som var viktig for Peder, ble over telefonen avvist; «det kan du bare glemme»!

Hva som skal til er Runar Bakken tydelig på: Øke grunnlønnen i helsesektoren, gjøre fulle stillinger til norm, øke grunnbemanningen, heve kompetansen på alle nivå, rekruttere menn systematisk, avskaffe New Public Management og erstatte styringsideologien med Tillitsreformen.

Målgruppen for Bakkens bok er studenter og ansatte i helsetjenesten, samt helseledere, kommunedirektører og politikere. I tillegg er det åpenbart at Bakken her øser raust av læringspunkt til hver og en av oss som følger debatten om eldreomsorg.

Kanskje ringer det noen bjeller av gjenkjennelse fra fjorårets sykehjemsdebatt i Ålesund?

Nye debatter vil komme fremover; hva blir det til med Sanitetsenteret, hjem for demente i presteboligen på Sjøholt, hvordan møte doblingen av antall demente innen 2050 (Helseundersøkelsene i Trøndelag)? I disse debattene blir det viktig å ha med seg historikken som aldringsforsker Bakken trekker opp, så en ikke lar seg forføre av nye språklige konstruksjoner.