Helseplattformen har fått mye kritikk. I likhet med mange andre store systemer får det problemer i møte med brukerne. Det har en erfart blant annet innenfor trygd, NAV, forsvaret, politiet og transportsektoren. I mange tilfeller har svakhetene vært så store at systemene blir skrinlagt – selv etter store investeringer. Det skjer også i privat næringsliv. Som frittstående IT-konsulent har jeg selv vært med på flere vurderinger som har konkludert med at det systemet en har brukt millioner på å utvikle må forkastes.

Det er i praksis ikke mulig å gi omfattende opplæring.

Hva som må til

Et gjennomgående problem er at en ikke har forstått behovet, hva som skal til for at kunden blir fornøyd. Det som kan være problematisk er at dette ikke nødvendigvis er det samme som hva kunden ønsker. Manglende IT-kompetanse hos kunden kan føre til urealistiske ønsker, feil fokus i utviklingen og i verste fall et system som feiler.

Jeg har fulgt debatten rundt Helseplattformen fra utsiden. Ofte blir jeg forundret av uttalelser som kommer fra de som styrer utviklingen. For eksempel har en tro på at sikkerheten og brukervennligheten av systemet kan fikses i ettertid. For de uten datakompetanse kan dette virke troverdig. Et datasystem har jo den fordelen at alt kan endres. Ja, i teorien, men ikke i praksis. Mange store virksomheter har oppdaget at det er enklere å bygge et nytt hovedkontor enn å fase ut datasystemet fra 80-tallet.

Kan ikke fikses

Tenk deg at du er testkjører for en ny bilmodell. Alt er bra med bilen, bortsett fra kjøreegenskapene. Men det, sier produsenten, skal vi fikse etter hvert. Det tror du ikke på, du vet at kjøreegenskaper er en integrert del av bilen. Slik er det også med datasystem, «kjøreegenskapene» – sikkerhet og brukervennlighet – er bygget inn i systemet. Selvfølgelig kan en over tid luke bort noen feil og mangler, men om utgangspunktet er galt kan en aldri få et godt system!

Et godt datasystem skal gjenskape de oppgavene som brukerne skal utføre. Gjøres dette riktig får en intuitive system som de aller fleste kan bruke kun med et minimum av opplæring. Det er helt nødvendig. Det lærte jeg midt på 70-tallet. Da utviklet vi et pasientsystem for helsesentre. Vi hadde prototypen i drift ved helsesenteret i Balsfjord. De faste legene var ikke noe problem. De hadde vært med på utviklingen og kjente til systemet lenge før det kom i bruk. Men et helsesenter, spesielt i Nord-Norge har mange vikarer. I løpet av den første sommeren var over tjue svenske leger innom. Satt litt på spissen fikk de beskjed om at her er kontoret ditt, der er datamaskinen og her kommer den første pasienten. Da måtte systemet være intuitivt.

Må være intuitivt

Det same gjelder i dag, helsepersonellet skifter jobb, noen kommer fra andre regioner med andre datasystemer, vikarer kommer fra utlandet – det er i praksis ikke mulig å gi omfattende opplæring.

Intuitive system må ta utgangspunkt i brukernes kompetanse. Brukeren kjenner arbeidsoppgavene, datasystemet skal bare hjelpe til. Med en til en kobling mellom datasystem og arbeidsoppgaver går dette av seg selv. Når vi bestiller på nett er «arbeidsoppgavene» ganske klart definert – velge produkter, gå til kassen, legg inn navn og adresse, velge fraktalternativ, gå til betaling og bekrefte betaling. Så lenge systemene følger oppskriften går det bra. I systemer for profesjonelle gjelder det samme. Selv om disse systemene kan være omfattende og komplekse har en fordelen av at brukerne i stor grad deler en felles bakgrunn.

Nå er hensikten med de fleste datasystem å effektivisere. For noen år siden var jeg med på å utvikle et system for en rørleggerkjede. Da la vi vekt på at hvert tastetrykk har en kostnad. La oss si at det tar 1 sekund å trykke en tast på mobilen. Med 1000 kr pr. time vil dette si 30 øre pr. tastetrykk. En bagatellmessig kostnad? La oss anta at rørleggeren for å dokumentere et oppdrag må skrive 1000 tegn. Med 3 oppdrag pr. dag og 300 arbeidsdager i året vil kostnaden bli 270 000 kroner. For kjedens 2000 rørleggere vil kostnadene for å dokumentere bli 540 millioner kroner. I helsesektoren er det kanskje mer nærliggende å prise tastetrykk i ventetider og pasientkøer. I tillegg, det er kjekt om legen kan bruke tiden til å snakke med pasienten fremfor å konsentrere seg om tastatur og skjerm.

Kan bli billigst å skinlegge

Heldigvis kan vi med moderne teknologi redusere antall tastetrykk. Med å la brukeren velge istedenfor å taste inn, bruke standard tekster, bilder for å dokumentere, m.m. kan vi redusere antall tastetrykk dramatisk. Våre rørleggere kunne i så måte gi fullstendig dokumentasjon av en jobb med bare et fåtall tastetrykk. Kanskje kommer vi ikke så langt at vi kan la datamaskinen ta seg av hele det administrative arbeidet for rørleggere eller leger, men maskinen må kunne ta på seg brorparten av rutinearbeidet allerede i dag.

Derfor er det tragisk når brukere av Helseplattformen snakker om hvor tungvint systemet er i bruk. Det er jo akkurat her datamaskinen skal triumfere. Systemene skal understøtte brukerne, som skal være 100 % sikker på at data blir lagret og at meldinger kommer dit de skal. Et godt datasystem skal være assistenten som alltid er der, som tar seg av rutineoppgaver og som passer på at alt går bra. I motsatt fall vil systemet kunne bli en belastning. Når brukeren ikke stoler på systemet vil dette hindre god flyt i arbeidsoperasjonene. Systemet som ikke gjør jobben vil kreve stor oppmerksomhet. Da kan vi risikere at det fører til lav effektivitet og til nye feil.

Jeg kan forstå at det er vanskelig å utsette eller å stoppe utviklingen av Helseplattformen. Store penger er allerede brukt. Men kostnadene ved å gå videre med et system som ikke har brukernes tillit kan være formidable. I de situasjonene der jeg har vært med på å vurdere systemer som ikke fungerer har vårt råd alltid vært å skrinlegge systemet. I det lange løp blir dette som oftest billigste løsning.