Har du dårlig råd og lav utdannelse risikerer du å leve mye kortere enn om du hadde gått mer på skole og tjent bedre. Vi snakker om svært store forskjeller fra topp til bunn.

De fattigste i landet har nemlig fem ganger så høy risiko enn de rikeste for å dø for tidlig av en sjukdom som enten kan forebygges eller behandles.

Helsestatistikken forteller om en skrikende urettferdighet i et land som skryter av små forskjeller og et likeverdig helsetilbud – uavhengig av økonomi, status og bosted.

Rapporten «Sosial ulikhet i helse» som ble presentert av Nasjonalforeningen for folkehelsen i samarbeid med Helsedirektoratet onsdag, er dyster lesning. Den har to hovedbudskap.

For det første: Sosial ulikhet i dødelighet er samfunnsskapt.

For det andre: Sosial ulikhet i dødelighet er mulig å gjøre noe med.

Dessverre er både denne og tidligere rapporter langt tydeligere på det første enn på hva som kan gjøres.

Kunnskapen er ikke ny, heller ikke når tallfestingen av hvor stor forskjellen i antatt levealder er. Det mest overraskende er hvilken vei dette går. Norge har nemlig hatt en nasjonal strategi for å redusere sosial ulikhet i helse siden 2007.

Sporene av denne er ikke veldig tydelige.

De med lengst utdanning lever i snitt mer enn fem år lenger enn de med den korteste. Fjerdeparten med høyest inntekt lever over seks år lenger enn den fjerdedelen med de laveste inntektene.

Og ulikheten øker.

Mye av forklaringen ligger i samfunnsutviklingen. Antallet fattige familier har økt. Fortsatt er de dårligst betalte jobbene oftest også de mest helsefarlige. Med en dårlig betalt jobb – eller arbeidsløshet, følger gjerne dårligere boforhold.

Fortsatt er de dårligst betalte jobbene oftest også de mest helsefarlige

I kjølvannet av dette kommer livsstilssjukdommer og lidelser som diabetes 2, hjerte- og karsjukdommer, alkoholrelaterte sjukdommer eller fedme. Det er også sammenheng mellom psykisk helse og økonomi.

Alt dette knyttes sammen i en ond sirkel av materielle og sosioøkonomiske forhold og helseatferd.

Dette er dobbelt, systematisk urettferdighet. Det er lett å være enig med Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen at det både kan og må gjøres mer for å jevne ut sosiale helseforskjeller. Det er likevel viktig å innse at dette er et kompleks problem.

Det er lite støtte i forskningen for at de nordiske velferdsstatene har mindre helseulikhet enn andre europeiske land.

Skal vi komme ulikhetene til livs, er det altså ikke nok å jevne ut økonomiske forskjeller – noe som i seg selv er krevende. Vi kommer ikke utenom radikale grep som gjør det lettere og billigere å ta smarte helsevalg. Og dyrere å velge uklokt. Røykeloven er et godt eksempel på noe som har virket.

Mer av slikt.