De siste årenes politikerskandaler har svekket tilliten til norsk toppolitikk. Et demokrati som allerede henger i tauene, tåler ikke mange slike runder uten å måtte ta telling

Derfor er det bra at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ikke har tatt lett på habilitetsskandalene.

At medlemmene i stor grad er enige i kritikken på tvers av politiske skillelinjer, styrker arbeidet med å gjenreise tilliten. Men det er langt igjen, og fortsatt mulig å havne i knestående igjen.

Det er sterk kost når en samlet komité går inn for «sterk kritikk» av tidligere statsminister Erna Solberg (H). Kritikken av Tonje Brenna (Ap) – som sittende statsråd og mulig framtidig statsministerkandidat, er heller ikke hverdagskost.

Begge har fått betydelige riper i lakken.

Erna Solberg (H) er den som får hardest medfart. Og nettopp at komiteen klarte å stå samlet i kritikken her, er kanskje det klareste eksempelet på at medlemmene har klart å se bort fra hvilket partipolitiske ringhjørne de har stått i.

Så hadde det styrket tilliten om den hadde klart å være samlet i kritikken også mot Brenna og Anniken Huitfeldt (Ap) – uavhengig av konklusjon. Enda mer uheldig blir det om den etterfølgende debatten nå skal skje fra partipolitiske skyttergraver.

Et slikt eksempel fikk vi i NRKs Politisk kvarter torsdag.

Da hadde Senterpartiets Nils T. Bjørke og Høyres Peter Christian Frølich igjen fått på seg de partipolitiske boksehanskene, og barket sammen i en debatt om «ansvarskultur». Bjørke kritiserte Høyre for ikke å ha vært med på å rose regjeringen for å ha bidratt til å understreke betydningen av å opprettholde ansvarskultur i norsk politikk.

For det første kan man diskutere om det er grunnlag for slik ros, bare fordi to statsråder har gått av. To har blitt. Dessuten er både Støre-regjeringen og Solberg-regjeringen kritisert for sviktende rutiner og system for ivaretakelse av habiliteten. Er da en krangel om ros det viktigste sluttordet i komitébehandlingen?

Enda viktigere er det at slik kjekling er en avsporing fra det viktigste: Viljen og evnen til å avdekke kritiske forhold, lære av feil og hindre at de skjer igjen.

Det er nettopp slik vilje og evne befolkningen trenger for å få fornyet tillit til våre fremste folkevalgte.

Kontrollkomiteens arbeid med habilitetssaken er viktig, men det skal mer til enn dette for å reparere skadene. Slitasjen på tilliten er over lang tid svekket av juks med reiseregninger, metoo, skattesnusk, pendlerboligsakene, aksjehandler og habilitetsrot.

Enhver mistanke om at de som skal kontrollere «verner sine egne», gjør den jobben vanskeligere.