Allerede innen 3–4 år begynner det å røyne på med balansen mellom behov og produksjon i eget land og øke importen av kullkraft fra kontinentet. Mao, det haster å komme i gang. Når vi da velger å bygge ut norskekysten med vindmøller, må det være legitimt å stille spørsmål om våre politikere vet hva de holder på med.

Lobbyister og korridorpolitikere har tydeligvis hatt en enkel jobb, for det virker som hallelujastemningen er unison blant våre folkevalgte.

Blesten rundt havvind tyder på at det ligger an til å bli vår neste oljealder, med tusenvis av arbeidsplasser og ditto investeringer. De første fartøyene for drift og vedlikehold er allerede levert, det trengs båter både til hotell, drift og vedlikehold, ankerhåndtering og kabellegging.

Antallet vet vel ingen pr. dato, men med 1500 vindmøller innen 2040 blir vel ordet armada dekkende. Til en stykkpris på snaut milliarden og dagrater anslagsvis 4-5oo.ooo.

Ifølge NVE blir investeringskostnadene 4–5 ganger større enn tilsvarende energiutbygging til lands, og konkluderer samtidig med at havvind er «langt fra» å være lønnsom etter dagens målestokk.

Det er heller ikke bærekraftig i en miljøsammenheng pga. fare for økologisk katastrofe.

Driftskostnadene snakkes det lite om, og er vel enda ikke i nærheten av en grundig utredning. Imidlertid, etter siste anslaget jeg har registrert, vil prisen på det som kommer ut i andre enden ca. kr 2,50/kWt. Samtidig som vi får vite at dette er den billigste og beste metoden for å møte fremtidig kraftbehov. Til sammenligning kan moderne thoriumdrevne kraftverk produsere samme mengde til 30 øre ifølge en kjent professor ved NTNU.

Forurensing ser jeg ingen hensikt i å komme nærmere inn på. Påstandene spriker fra et par kilo mikroplast til over ett tonn i året for hver turbin, alt etter hvem som har bestilt undersøkelsen. Hva med et snev av seriøsitet?

Siden våre politikere holder utgiftssiden tett til brystet, blir dette dessverre mye synsing.

Jeg er bare en skarve avdanket sjøkaptein som har drevet med ankerhåndtering størsteparten av arbeidslivet, men burde likevel ha en aning om hva det koster å sikre store anlegg til havs.

All tidligere erfaring tilsier også at vi kan bruke 4-gangen på de fleste statlige kostnadsestimater ved større prosjekter, for så å starte prosessen til vi passerer «the point of no return» og bordet fanger.

Som skattebetaler skulle der bare mangle at jeg ikke skal kunne bruke mine demokratiske rettigheter til å uttrykke sterk bekymring over bruken av våre midler. Jeg tillater meg i hvert fall å påstå at dette blir et enormt subsidiesluk og at strømprisen blir hinsides alt vi til nå har sett.

Uansett, subsidier eller hvermannsen’s strømpris, er det vi som må betale hele gildet.

Håper at Øystein fra Stranda har meg unnskyldt, men vanskelig å stå imot: Von dess!