Jeg tror at min historie er ganske lik de fleste andre mennesker som vokste opp på 90-tallet i området rundt Ålesund. Vi begynte ikke å snakke om psykisk helse før vi var godt i gang med ungdomsskolen. Dersom denne praten kom opp var det sannsynligvis fordi noen i nærheten hadde valgt å avslutte livet sitt selv, eller kanskje det var en elev på en naboskole. På en måte var jeg heldig fordi der alltid var en distanse mellom meg og det vi hørte rykter om skjedde andre steder, eller en annen tid.

I voksen alder har psykisk helse dessverre dukket opp langt mer tydelig rundt meg. Venner som går gjennom tunge tider, eller vi møter personer på gaten som står på samme plass, time inn, time ut, alltid med en åpen ølboks på bakken ved siden av seg.

Ved mer enn en anledning har jeg opplevd at personer i min nære sirkel har vært tungt deprimerte eller til og med suicidale. Jeg har vært med dem og bedt om hjelp, de har gjort alt riktig, men de opplever at ropet deres om hjelp blir avslått fordi de ikke aktivt prøver å ta livet sitt.

Når vi ser tegn til at andre har det vondt, som den åpne ølboksen på fortauet. Eller når vi savner noen som ikke er blant oss lenger, så er det ofte bare tuppen av isberget. Det er ikke nødvendigvis å være suicidal som tar livet av folk. Jeg tror oftere at det å være tungt deprimert, gang på gang, uten å lære en måte å leve med det, eller håndtere depresjonen på, er det som gjør at en tidlig utgang virker så alt for appellerende for noen.

Psykisk helse i Norge i dag har et kapasitetsproblem. Sunn fornuft forteller oss at forebygging er mer effektivt enn brannslukking. Likevel er det mer fristende for alle instanser som sitter på pengesekken å fordele de til formål som er mer håndfaste enn vonde tanker. Jeg vil prioritere å utvide kapasiteten til Psykisk Helse Team og andre kommunale tilbud for bedre psykisk helse.

Løsningen på dine mentale problemer er ikke å straffe deg for dine rusproblemer ettersom rusbehovet gjerne er en konsekvens av den psykiske helsen. Dagens strafferegime gjør vondt verre, og vi burde gjøre mindre for å jage rusbrukere. Ålesund bør søke til staten om å innføre en lokal rusreform slik at vi enklere når ut til de brukerne som trenger psykisk helsehjelp.

Psykisk helsesektor trenger ikke flere løfter som ikke blir fulgt opp. De trenger kapasitet til å snakke med brukerne sine, og behovet er mye større enn de har mulighet til å følge opp i dagens situasjon.

Ålesund Venstre vil gjøre mental helse til en prioritering når vi skal fordele pengesekken.