Jeg ønsker at flere kunstnere skal ville flytte hit til fylket, men da behøver vi å vise at vi kunstnere blir støttet av samfunnet, at der er grobunn for å vokse og overleve her.

Ikke lett å leve av

I Møre og Romsdal fylket bor det ikke mange musikere, komponister og kunstnere som lever av yrket sitt. Jeg er en av få som har valgt å livnære meg av musikken min og ikke ha en «vanlig jobb» ved siden av. Dette kan jeg nå gjøre fordi jeg var en av få i dette landet som var så heldig å motta treårig arbeidsstipend. Det tilsvarer en halv lærerlønn, gange tre år.

Jeg når ikke de store massene. Jeg er ikke Åge Aleksandersen.

Tidligere har jeg lenge vært ansatt som kulturskolelærer, og nylig utdannet jeg meg til logoped for å ha flere bein å stå på. For man kan ikke overleve som musiker/kunstner alene. Iallfall ikke her i fylket. Det er mange som ikke forstår hva effekten er når man må ha mange baller i luften.

Når man må ha mange deljobber for å få nok penger inn til husholdningen. Har du jobb ved siden av, blir det mindre tid til å øve, til å skape, til å reise rundt og selge produktet ditt. Kvaliteten går ned. Helsen din blir belastet. Det kan også være en belastning for familien.

Takket være et arbeidsstipend, kan jeg nå bruke mer til på øve, promotere, skape nye prosjekter som engasjerer flere kunstnere og som bidrar til at fylket får glede av nyskapende kultur av høy kvalitet. Det som ordføreren kaller finkultur. For det jeg driver med er smalt.

Jeg når ikke de store massene. Jeg er ikke Åge Aleksandersen. Nylig hadde jeg plateslipp, og slet med å få publikum til å komme til spillestedet. Jeg er Lena Nymark og gjør mye rart som folk ikke forstår seg på.

Eksperimentelt før, normalt nå

Er det meningen å forstå kunst? Hva betyr det å forstå noe? For meg er det viktig å oppleve kunst. Og utvikle ny kunst. Da Elvis brukte slap-delay på 50-tallet oppfattet folk det som psykedelisk. Folk forsto det ikke. Nå har det blitt normalt.

Å eksperimentere betyr ikke alltid at det er mulig å forstå det som skal bli. For å gjøre det må man tørre å leke med det usikre og uvisse og gjøre noe som kanskje ikke har blitt gjort før.

Jeg jobber på Aggregat Kunstnerfellesskap sammen med flere skapende kunstnere. Ålesund kommune, Sula kommune og Møre og Romsdal Fylke skryter ofte av oss. Det setter vi pris på. De bruker navnene våre til å vise fram til omverdenen all kulturen i fylket, og hvor mye nyskapende og spennende mangfold som er her.

På Aggregat bytter vi på hvem som gråter og ønsker å gi opp, og hvem som er popstjerner med ny utstilling og stipend. Vi trøster og heier. Vi støtter hverandre. Dette er ingen selvfølge. Dette kommer ikke gratis. Dette jobber vi beinhardt for.

Du kan lure på hvorfor vi velger å jobbe som kunstnere. Svaret er at det er ikke et valg. For meg er det et kall. Jeg har prøvd å jobbe med så mange ting. Jeg kan gjøre mye. Men det er bare en ting jeg føler jeg er ment til å gjøre. Jeg vil bare drive med musikk. Det er en gave, noen ganger føles det som en forbannelse. Spesielt når kontoen er skrapa, kalenderen er blank, selvtilliten er på bånn, og jeg lurer på hva jeg skal ta meg til for å sikre neste års inntekt.

Vi er de fargerike. Vi er de rare. Vi er de bråkete. Vi er de som folk ikke forstår seg på. Vi er de usikre. Vi er de følsomme. Vi er de som kjemper alene. Vi er de som uttrykker det alle mennesker kan kjenne på, men som ord ikke kan dekke.

Et fargerikt blomsterbed

En sa til meg en gang: «Det må være rart å være en blomst, og lure på hva gresset tenker om en».

Jeg ble rørt da han sa det. For jeg så ikke på meg selv som en blomst. Jeg så på meg selv som ugress. Men jeg innså at han har rett. Vi kunstnere er bedet på plenen din. Vi gjør hagen din fargerik. Vi ønsker å glede deg. Vi ønsker at du skal se oss, støtte oss. Vi ønsker at du skal bidra til at vi kan vokse, slik at bedet ditt kan bli enda større og vakrere. Slik at du skal glede deg over fargene i hverdagen din.

Men blir det for værhardt, og du ikke bryr deg om oss lenger, vil vi komme til å visne og forsvinne.

Jeg ønsker at dere i Møre og Romsdal fortsetter med å se oss kunstnere, og fortsette å dyrke oss fram, satse på oss og støtte oss. En ambisiøs drøm jeg har, er om fylket turte å satse på garantilønn for kunstnere. Kanskje ville det komme flere kunstnere til fylket, som tør å satse på å bo her, og få bedet vårt til å fortsette å vokse og gro og bli enda vakrere?

Ikke sats alle pengene på en bukett som du kvitter deg med i morgen, a.k.a. en utenlandsk popartist som er på gjennomfart.

Se at vi er her. Vi jobber beinhardt for at dere skal glede dere over det vi bidrar med. Vis oss at det betyr noe for deg. Ikke snu ryggen til. Kunstnere behøver støtte fra dere for å kunne overleve. Det er ikke mye vi ber om. Bare ikke slutt å støtte oss. Jeg tror at du i det lange løp ønsker å ha et vakkert og fargerikt bed i hagen din. Selv om det krever litt innsats.