De fleste av oss kjenner noen som har opplevd voldtekt. Kanskje kjenner vi flere. Mange har selv opplevd det. For én av fem kvinner har faktisk blitt voldtatt. Og voldtektstallene stiger.

Mange forteller det ikke, eller bruker lang tid før de sier det til noen. Da mister vi muligheten til å få verdifull hjelp og sosial støtte som kan motvirke noen av de alvorlige konsekvensene her og nå, på kort sikt og gjennom resten av livet.

Utviklingen går feil vei

Voldtektsutvalget la nylig fram en dyster utredning om hvordan voldtekt rammer livskvalitet, helse, utdanning og tilknytning til arbeidslivet. De kaller det et uløst samfunnsproblem. Det er det mange grunner til. Voldtekt øker nemlig i alle aldersgrupper, og rammer som oftest jenter og kvinner.

Mange oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt i ung alder, gjerne før fylte 18 år. For personer under 29 år har tallet doblet seg siden 2014. Overgrepsmottakene melder om økt trykk. Mange av overgrepene har fått en ny og mer brutal karakter, og det går ikke en uke uten at det kommer inn ofre som er blitt kvalt av seksualpartner. Utviklingen går feil vei. Det er til å gråte blod av.

Helsekonsekvenser

Voldtekt kan gi helsekonsekvenser livet ut. Vold og overgrep i barndommen er eksempelvis forbundet med angst og depresjon, atferdsvansker og aggresjon, rusmiddelmisbruk, og spiseforstyrrelser i barne- og ungdomsalder. Ellers viser forskningsfunn at vold og overgrep kan medføre alvorlige tilstander som angstlidelser, depresjon og bipolar 1.

Samlet sett får vi en mer enn doblet risiko for så godt som alle psykiske lidelser etter vold og overgrepserfaringer. I tillegg gir voldsutsatthet høyere risiko for somatiske sykdommer som diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Selvmord

I ytterste konsekvens kan voldtekter medføre selvskading, selvmordsforsøk og selvmord. Har du vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen mellom fire og 12 år, øker sannsynligheten for selvmordsforsøk med elleve ganger. For ungdom og unge voksne mellom 13 og 19 år kan vi gange med seks.

Vi må gjøre livet levelig for langt flere. Det starter med å ta voldtekt på alvor, se sammenhengen mellom erfaringer og konsekvenser og by på et hjelpeapparat som fungerer så godt at ingen angrer på at de gikk videre med sakene sine.

Alene med konsekvensene

Voldtekt er et folkehelseproblem. Hvis vi unngår å snakke om det og lar være å anmelde fordi prosessen er lang, vond og vanskelig og som oftest ender i henleggelse, så kan konsekvensene bli enorme. Vi vet at mange utsatte aldri verken oppsøker hjelp hos omgangskrets, støttetjenester eller anmelder det til politiet.

Unngåelsesreaksjoner er vanlig – vi orker bare ikke tanken på påminnelser og tanker om hva som skjedde, noe som kan hindre oss i å møte til oppfølging og behandling. Er det også andre ting som kommer i veien for at vi skal orke å snakke om det? Det kan oppleves som en tilleggsbyrde etter seksuell vold å miste kontrollen over egen fortelling – at noen andre skal definere om det du har opplevd kvalifiserer som voldtekt.

Typiske reaksjoner

Det finnes ikke en typisk reaksjon på voldtekt. Alle er skrudd sammen forskjellig og vil ha med seg ulik bagasje når vi skal bearbeide en slik traumatisk livshendelse. Men for de fleste vil det føre til store følelsesmessige reaksjoner.

Det er ikke uvanlig å kjenne på følelsesmessig nummenhet – Hvorfor gråter jeg ikke? eller fornektelse – Var det egentlig voldtekt? eller skyldfølelse – Hva gjorde jeg galt som endte i dette? Noen sliter med søvn, flashbacks eller lav selvtillit og dårlig selvfølelse. Andre skammer seg. Kanskje preger det hukommelsen eller gjør deg mer sosialt tilbaketrukket.

Hemmeligheter

Barn venter i snitt 17 år med å fortelle om overgrep. Om de forteller. Latenstiden, eller tiden fra hendelse til betroelse, skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat. Da må vi bedre prosessene og fjerne skammen slik at veien blir kortere. Vi pleier å si at delt sorg er halv sorg. For det å bli trodd, lyttet til og støttet har en stor verdi for å finne tilbake til tryggheten mange mister etter et overgrep.

Hemmeligheter kan være farlige hvis de har store konsekvenser, men skal utsatte fortelle må støtteapparatet finnes. Vi må lage gode prosesser så alle kommer til medisinsk undersøkelse, får behandling om de trenger det og tilgjengelig helsepersonell som kan snakke med deg om hendelsene.

Har du vært utsatt for voldtekt anbefaler vi å snakke med noen du stoler på og få hjelp til veien videre. Husk at det aldri er din skyld.

Forebygging

Nå må vi prioritere å forebygge og bekjempe alle former for seksuell vold. Vi må sørge for bedre seksualundervisning, som i tillegg til å lære barna det tekniske ved sex og samtykke, sier noe om følelser. Vi må motvirke pornofiseringen i ungdomskulturen.

Vi trenger holdningsendringer og positive rollemodeller der foreldrene går foran som gode eksempler. Vi trenger en likestillingspolitikk og -håndheving som senker terskelen for aksept av uønsket seksualisert atferd. Vi trenger bedre møter med politiet, strengere prioritering og en høyere oppklaringsprosent på sakene.

Og vi trenger å utvikle en felles bevissthet rundt hva slags fatale konsekvenser voldtekter kan gi. Volden kan være livsødeleggende, og kan henge som en skygge over din videre utvikling og livskvalitet. Vi må snakke mer om hvordan voldserfaring påvirker den psykiske helsa livet ut og hvordan vi sammen kan romme slike erfaringer bedre for å fjerne tabuer, skyld og skam.

Hvis vi klarer å komme overgrepsutsatte bedre i møte vil vi også forebygge psykiske lidelser. Vi må også ta tak i de faktorene vi vet kan utløse slik oppførsel og finne nye metoder og kunnskap om mekanismene.