Som liberalkonservativ setter jeg individet i høysetet, siden kun du og jeg kan bestemme hva som best passer for oss selv og våre liv.

Undertegnede forstår at jeg er i en minoritet her, men tenk om du gikk i en klesbutikk og de hadde bare tre størrelser (liten, medium og stor) og kun fire farger (rød, grønn, brun og blå). Ville du ha gått ofte inn i den butikken og handlet?

Eller du gikk inn på en restaurant og bestilte mat, men i tillegg måtte du betale for både forrett (rekecocktail) og dessert (crème brûlée), selv om du er veganer og kun ønsket en lasagne med squash. Ville du ha spist der ofte?

Bypakken er paternalistisk

Slik blir det ofte når rødgrønne politikere skal bestemme. Bypakken er et prima eksempel på denne paternalismen, hvor dogmatiske politikerne bestemmer en A4 løsning som skal passe alle, for:

  1. Hvordan kan jeg, som bor langt ute på bygda i Ålesund kommune og må levere i barnehagen før jobb kl. 08:00 i Fremmerholen bruke buss?

  2. Like ens, hvordan kan jeg benytte buss fra jobb kl. 16:00 for å hente i barnehagen og gjøre innkjøp før jeg må lage middag kl. 1700.

  3. For ikke å snakke om de subsidierte bussene som nå skal gå gratis til byen fra Digerneset? Hvordan kan jeg bruke dem i min hverdag? Nei, det kan jeg rett og slett ikke.

  4. Og hvorfor skal jeg, som kjøpte min første EL-bil i 2013, tvinges til å kjøre buss som spyr ut avgasser og er de totale miljøsvin? Snakk om bakstreversk og reaksjonær politikk!

Allikevel må jeg altså betale for en løsning som har helt gått ut på dato, slik at andre skal få reise billigere og mer forurensende med buss. Et tilbud jeg verken har mulighet til eller ønsker å bruke selv?

Og betale må jeg, ikke fordi jeg skal helt til byen og må kjøre gjennom Lerstad på jobb, hvor jeg kunne ha akseptert en bompengebetaling når veien der står ferdig. Nei, fordi jeg kjører ned til Rødset og gamle Brusdalsvegen og bruker den knappe tre kilometer. En fylkesvei som er minst hundre år gammel og hvor den eneste investeringen man har gjort på en mannsalderen er at man satte opp kameraene for bompengeringen! Og dette skal koste meg flerfoldige tusener i året!

DDR-løsning

En bypakke er en grei løsning for tettbygde storbyer som London og Stockholm, hvor god byplanlegging har gjort at man har alle tjenester i gåavstand og kan ta buss eller tog på jobb.

Men ute i Distrikts-Norge, hvor desentralisering og opprettholdelsen av småsamfunn på hvert et nes har vært bærebjelken i samfunnsplanleggingen siden krigen, blir det totalt malplassert. Her er befolkningen spredt tynt utover og må som regel pendle over lange avstander for å komme til skoler, matbutikker og jobb.

Ironisk nok brukte flest nordmenn buss før når det var private usubsidierte selskaper som stod for driften av rutene, og ikke nå som det er blitt en offentlig tjeneste med milliardstøtte.

For meg er dette et godt eksempel på sosialisme i praksis, hvor man ut fra gammel dogme og planøkonomiske prinsipper prøver å påtvinge oss løsninger som verken tar individet eller samfunnsforholdene i betraktning. Det hele minner om DDR, som gikk under på grunn av sånn feilslått politikk.

Slik rødgrønt overformynderi er dømt til å mislykkes, men disse dogmatiske besserwisser politikerne har ikke evnen til å se det.

I stedet må de rødgrønne prøve å «fikse» den feilslåtte politikken sin med subsidier. Men når vi har et samfunn hvor alt og alle skal subsidieres, er det ikke lett å finne friske midler over skatteseddelen til nye tiltak. Da må de ty til nye grep, som eiendomsskatt og bomringer. Selv ute i den norske provinsen, hvor vi skal være sjeleglade for at vi får folk til å bo, jobbe og betale skatt!

Det ironiske er at hadde det ikke vært for at Norge har en oljesmurt markedsbasert økonomi, så hadde disse sosialistene ikke hatt råd til å utøve paternalismen sin. I DDR ble det revolusjon, i Kina hvor kapitalismen er sluppet løs, vakler økonomien enn så lenge videre som på stylter.

Er Ålesund blitt føydalistisk?

Som liberalkonservativ ønsker jeg at vi selv skal få bestemme mest mulig over våre egne liv og hverdag, for vi alle er forskjellige og har like stor rett til å leve våre liv fullt ut som alle andre.

I tillegg ønsker jeg minst mulig slik paternalisme og feilslåtte megaløsninger. Det enkleste, mest praktiske og pragmatiske er det beste. Hadde politikerne gjort jobbet sin for 30 år siden og fått bygd ferdig innfartsvegen til Ålesund, hadde vi ikke vært i denne situasjonen i dag.

For hva er så gale med at folk kan kjøre egne nullutslippsbiler til jobb, ikke minst siden de forurenser mindre enn busser, og de selv får bedre og mer aktive liv? Da kan de i enda større grad bidra til å holde økonomien og samfunnene i gang her ute i Distrikts-Norge, i stedet for å bruke tiden sin til å kjøre buss.

Jeg vil ha en minst mulig og mest mulig effektiv og strømlinjeformet offentlig sektor, slik at vi kan bruke mest mulig penger på et godt sosialt sikkerhetsnett og best mulige helse- og velferdsordninger. Nettopp fordi at de med personlige utfordringer skal få leve sine liv så godt som de overhodet kan.

I tillegg ønsker jeg mer og bedre støtte til både de med barn og som ellers sliter med å få endene til å møtes. De som sosialistene snakker som pent om i sine valgtaler, men som faktisk blir straffet aller hardest av både eiendomsskatt og bypakker.

Det hele minner om føydalismen, hvor vi – til tross for at vi lever i et fritt og demokratisk land – blir behandlet som livegne vasaller. For vi har ikke noe annet valg enn å betale for disse prestisjeprosjektene, selv om vi verken har bruk for eller kan benytte dem.

Men det bryr sosialistene seg katten om, for du skal ikke tro at du betyr noe. Som i DDR ser de oss kun som skattebetalere og produsenter av varer og tjenester, som de kan utnytte for å bygge sitt Utopia.