I 2019 ble 652 mennesker til tall i en dyster selvmordsstatistikk. Blant disse var min 16 år gamle bror. Han etterlot seg mange nære pårørende som nå er etterlatte.

Folkehelseinstituttet regner med minst 10 etterlatte per selvmord. Dette vil si at i Norge blir over 6000 mennesker til etterlatte hvert år. Det er mange av oss, og det er derfor viktig at vi vet hvordan vi skal behandle dem.

Rett etter at min bror døde skjønte jeg fort at livet kom til å bli veldig annerledes. Det var tydelig at noe manglet. For meg var det en tom stol ved middagsbordet, og for andre var det en tom pult i klasserommet. Det var uvirkelig og skjedde altfor plutselig. Jeg brukte lang tid på å akseptere at han faktisk var borte.

I ettertid skjønner jeg at det jeg opplevde var normale reaksjoner etter et selvmord, men i øyeblikket opplevdes det som veldig skummelt å håndtere og uttrykke.

Det viktig at vi har et umiddelbart og oversiktlig hjelpetilbud som følger opp etterlatte over tid. Ikke alle etterlatte føler at de kan spørre om hjelp, og for mange tar det lang tid før sjokket legger seg og man blir preget av sorgen. Slik det er nå er ikke hjelpen umiddelbar om du venter for lenge. Det bør ikke være en tidsfrist på når det skal være enkelt å motta hjelp, den bør alltid være tilgjengelig. Selv etter lang tid.

For de fleste er dagen noen tar sitt eget liv bare en dag. Mange sender kanskje en melding til de etterlatte som lyder sånn cirka: «Kondolerer! Tenker på deg.» med et pent plassert rødt hjerte ved siden av. Slike har jeg fått mange av. Etterpå går dagen videre. For livet gjør det når man ikke har opplevd et plutselig dødsfall. Men for etterlatte kan det ta lang tid. Vi må alle huske på at vi også er med på å møte de etterlatte.

Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til at broren min tok selvmord. I mitt tilfelle valgte mange å trekke seg unna, sikkert i frykt for å være til bry eller minne meg på sorgen. Men det er ikke alltid det er det vi trenger. Det kan bli ensomt å sitte med slik sorg alene. Å vite at man har noen man kan snakke med om savn og triste tanker være veldig fint.

Derfor ber jeg deg om å prøve å snakke med dem, om du kjenner noen som er etterlatt. Vi er alle med på å møte etterlatte, og jeg synes de bør møtes med åpenhet og gode hjelpetilbud.