Dyrt og vanskelig – en myte

Det at dagens kjernekraftverk er avanserte, komplekse anlegg er nettopp en av grunnen til at det utvikles nye reaktordesign som er enklere, billigere og har mye høyere oppbrenning som gir bedre økonomi og mindre avfall. Likevel, dagens reaktorteknologi er svært god. Eksemplene Alstadheim tar frem er typiske for hvordan kjernekraftmotstanderne tar et bruddstykke av en situasjon og lager en hel myte rundt kjernekraft generelt.

Det finnes en rekke eksempler på prosjekter innen alle industrier som har gått langt over sine investeringsgrenser og tidslinje. Norsk olje- og gassindustri har mange, men vi konkluderer derved ikke at industrien er ulønnsom og vanskelig. Man lærer av det, og går videre.

De tre klassiske eksemplene Alstadheim tar frem er prototypereaktorer (EPR 1650 MW design) som har gjennomgått mange designendringer, og med manglende industriell erfaring etter 30 år med nedbygging av kjernekraft i Europa har man problemer med selve byggingen også. Slike problemer tar tid pga. de strenge regulatoriske kravene, og med tiden løper kostnadene. Likevel, totaløkonomien i prosjektene er ikke dårlig til tross for at investeringene har blitt svært store.

Finske Olkiluoto går mot en investeringskostnad på 115 mrd. kroner med en forventet gjennomsnittlig levetidskostnad på 45 øre/kWh (målet var 30 øre/kWh) med en produksjon på 13 TWh per år i over 60 år. Hinkley Point C er dobbelt så stort, men skal i tillegg gi en avkastning til investorene på over 1000 mrd. kroner. Med normal finansiering ville Hinkley Point C gitt 40–50 øre/kWh, men med den dyre finansieringen har Hinkley Point C en levetidskostnad på over 1 kr/kWh. Det samme gjelder Flamanville men det skyldes hovedsakelig prototypeproblemer og bygge problemer. Uansett; som Bloomberg påpeker, de høye elektrisitetsprisene gjør at selv Hinkley Point C blir god økonomi. Hvis kjernekraft var så dyrt og vanskelig, hvorfor planlegger UK å bygge inntil 8 nye reaktorer, Frankrike 14 og Kina minst 150?

Levetid

Situasjonen for godt utprøvde reaktordesign er helt annerledes med gjennomsnittlig byggetid på 7 år globalt. Tidlig ble 100 GW kjernekraft bygget på kun 20 år med produksjon på nesten 800 TWh. Et studie av kjernekraftbyggingen fra 1954–2015 viser at det er ingen teknologiske grunner til kostnadsøkningene man har sett i Vesten–alt er selvpåførte problemer. I Sør-Korea har faktisk kostnadene på de 26 anleggene man har bygget i perioden falt med 2 % i året siden 1971! Nøkkelen er standardisering.

Den andre viktige faktoren er at kjernekraft har lang levetid hvis de blir vedlikeholdt riktig, noe man har utsatt i Frankrike ifm. krangelen med Tyskland om fremtiden til fransk kjernekraft. I de siste 40–70 årene av sin levetid vil kjernekraft gi elektrisitet til under 30 øre/kWh, som er gjennomsnittskonstaden på de amerikanske anleggene, uten behov for balansekraft. Fornybarenergi (uten vannkraft) er avhengig av like mye balansekraft som sin egenproduksjon, og gass er den viktigste balansekraften i 26 OECD gasskraft.

Tyskland har brukt anslagsvis 5000 mrd. kroner på fornybarenergi hvorav 4000 mrd. er subsidier. De kunne ha bygget ca. 20 stk. Hinkley Point C for samme beløpet, gitt årlig stabil strøm til 100 millioner husholdninger, produsert over 500 TWh utslippsfritt, erstattet all fossilelektrisitet Tyskland brukte i 2021, gitt restvarme til årlig produksjon av millioner av tonn hydrogen og alt dette uten å beslaglegge enorme arealer eller havne i lommen på Russland eller fossilindustrien.

Avfall

Når det gjelder avfall skal vi huske på at 99,5 % av radioaktiviteten finnes i 10,2 % av materialet fra en vanlig reaktor. Til tross for at dagens kjernebrensel har kun 1 promille av radioaktiviteten igjen etter 40 års lagring, må restmaterielt lagres i over 200.000 år pga. svært strenge regler. Reglene krever i mange tilfeller faktisk lavere stråling enn bakgrunnsstrålingen fra bakken og verdensrommet–forstå det den som kan. Likevel, alle de amerikanske kjernekraftverkene sitt avfall siden 50-tallet kan man samle på en fotballbane, 10 meter høyt! Mer er det ikke.

Grunnen til at man ikke deponerer dette materialet permanent er at over 90 % av energien er ubrukt. Denne restenergien er nok til å drive f.eks. Norge i nesten 2000 år–man kaster ikke slike verdier. Det er mye billigere å overvåke materialet inntil man kan bruke det. De nye reaktordesignene under utvikling vil kunne hente ut mye av denne energien.

Til sammenligning; avfallsestimatene på vindkraft er at innen 2050 vil omtrent 43 millioner tonn rotorblader være avhendet globalt. Avfallet fra kjernekraft blir minimalt i forhold. Ikke nok med det; kjernekraften betaler gjennom driften penger til fond for både opprydding og håndtering av avfallet–vindkraftindustrien burde gjøre det samme.

Informert videreutvikling

Når Norge skal videreutvikle sitt energisystem må vi derfor ikke gjenta samme fadesen som Tyskland. I alle land der andelen vindkraft er høy skjer to ting–grossistprisene faller mens sluttkunde prisene stiger. Det skjer når fornybarenergien har brukt opp reservene i systemet og da stiger systemkostnadene. I Norge er nettreservene på 1800 MW allerede brukt opp, skriver NVE. Kostnadene vil derfor begynne å stige, men Norge har lang vei igjen til å nå klimamålene.

Kun kjernekraft kan få oss dit. Eksempelvis, en BWRX-300 fra GE-Hitachi, som forventes ferdig i 2028 for Ontario har en byggetid på selve reaktoren på 24–36 md. En slik reaktor gir årlig ca. 2,4 TWh og restvarmen kan brukes til mye spennende. Gjennomsnittlig levetidskostnad er beregnet til $44-$51/MWh (30 – 50 øre/kWh). Dette tallet inkluderer alle kostnader.

Det er på tide med en informert debatt i Norge om kjernekraft.